Prosjektrapport

”EN LIKESTILT BARNEHAGE.”

-like muligheter for jenter og gutter-

Et forsknings- og utviklingsarbeid i samarbeid med HiNT, Gjemble- og Casa Musica barnehage

2006-2009

INNHOLD

1.0. Forord s.3.

2.0. Innledning s.3.

2.1.Bakgrunn s.4.

2.2 Problemstilling s.5.

3.0. Teori

3.1. Motivasjon s.6.

3.2. Kjønn – likestilling s.8.

3.3. Fysiske miljø s.10.

3.4. Hvordan forstå 4 -5 – åringen? s.11.

3.5. Barns medvirknin s.13.

3.6. Relasjoner s.16.

3.7. Praktisk yrkesteori s.18.

4.0. Metode

4.1. Barneintervju s.19.

4.2. Praksisfortellinger s.20.

4.3. Kompetanseheving s.22.

4.4. Videoanalyse s.23.

4.5. Samarbeidsmøter s.23.

4.6. Dokumentasjon s.23.

5.0. Gjennomføring.

5.1. Barneintervju s.24.

5.2. Praksisfortellinger s.25.

5.3. Kompetanseheving s.26.

5.4. Videoanalyse s.29.

5.5. Samarbeidsmøter s.29.

5.6. Dokumentasjon s.31.

6.0. Resultat og drøfting

6.1. Barneintervju s.32.

6.2. Praksisfortellinger s.35.

6.3. Kompetanseheving s.36.

6.4.Videoanalyse s.37.

6.5. Samarbeidsmøter s.39.

7.0. Hvilke endringer har dette prosjektet ført til s 40.

8.0. Erfaringsspredning s 42.

9.0. Oppsummering s.43.

10.0. Ord til ettertanke s.44.

11.0 Litteratur s.45.

12.0. Vedlegg

12.1.Organisasjonskart for Casa Musica barnehage sitt utgangspunkt.

12.2. Kompetanseheving

12.3. Handlingsplan for 2006-2007.

12.4. Praksisfortellinger, 6 stk.

12.5.Intervjuguide for barneintervju

1.0. Forord

Rapporten er en fremstilling av et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), Gjemble barnehage og Casa Musica barnehage. Prosjektet ble startet i 2006, og er tenkt avsluttet i løpet av våren 2009. Prosjektet er finansiert av staten, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og barnehagenes eiere.

Et av prosjektets mål er å se om jenter og gutter får like muligheter i forhold til kjønn, når det gjelder aktiviteter i barnehagen.

Det er gjennomført en del kompetanseheving i personalgruppa, og det er tatt i bruk ulike metoder for å kartlegge og bevisstgjøre personalet på å drive likestillingsfremmende arbeid i barnehagen. Barna deltok også aktivt i prosjektet i form av barneintervju, og ved observasjoner av deres leik og leikeaktiviteter. Foreldrene ble innviet i prosjektet på foreldremøter. De viste stort engasjement og ytret ønske om å bli holdt oppdatert videre i prosjektet. De ble holdt jevnlig oppdatert på foreldremøter og i skriv.

2.0. Innledning

Bakgrunn

Casa Musica barnehage er en privat barnehage som startet opp høsten 2000.Ved prosjektets oppstart, hadde barnehagen 28 barn i alderen 0 – 6 år, fordelt på to avdelinger. Personalet besto av fem kvinner fordelt på 4,8 årsverk og to menn i 2 årsverk.

Høsten 2008, utvidet barnehagen med to nye avdelinger. Dette medførte en annen gruppering av barna. En avdeling med barn i alderen 1-2 år, en avdeling med barn i alderen 2-3 år og en avdeling med barn i alderen 3-6 år. Til sammen 57 barn.Personalet består pr i dag av 12 kvinner fordelt på 11,4 årsverk og fire menn i 4 årsverk. Dette arbeidet er knyttet mest mot avdelingen med barn i alderen 3 – 6 år.

Alle barnehager er forpliktet til å jobbe etter bl.a. Lov om barnehager og Rammeplan for barnehager og dens temahefter.

I barnehageloven §2 står det at: Omsorg, oppdragelse og læring i barnehagen skal fremme menneskelig likeverd, likestilling, åndsfrihet, toleranse, helse og forståelse for bærekraftig utvikling. Barnehagen skal gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter i trygge og samtidig utfordrende omgivelser. Etter Barnehageloven er kommunene myndighet for både private og egne barnehager. Den enkelte barnehageeier og majoriteten av de ansatte i barnehagene, som er kvinner, må ta på alvor at det trengs menn i virksomheten og nytte seg av de muligheter og ideer til tiltak som faktisk foreligger. Det betyr også at barnehagemyndigheter, eiere, de ansatte av begge kjønn og ikke minst førskolelærerutdanningen må utvikle bevissthet og kunnskap om jenters og gutters sosialisering til kjønn.

I Rammeplan for barnehager vektlegges likestilling mellom kjønnene stor betydning. Det skal gjenspeiles i barnehagens pedagogikk, og barnehagen skal oppdra barn til å møte et likestilt samfunn. Videre skal gutter og jenter ha like muligheter til å bli sett og hørt og oppmuntres til å delta i fellesskap i alle aktiviteter i barnehagen. Personalet må reflektere over egne holdninger og samfunnets forventinger til gutter og jenter.

Etter likestillingsloven har alle offentlige myndigheter plikt til å arbeide aktivt og planmessig for likestilling mellom kjønnene. Barna skal bli voksne i et langt mer likestilt samfunn enn før. Det er viktig at barnehagens voksne er bevisst den rolle de har i barnas sosialisering til et likestilt kjønnsrollemønster, og at de systematisk vurderer egen praksis og barnehagens kultur og virksomhet i lys av dette. Mer fokus på at barn er gutter og jenter kan medføre at barns oppvekstforhold reelt sett blir mer like. Likestilling må settes på dagsorden i barnehage og skole og i utdanningsinstitusjonene. Likestilling må ligge til grunn for all virksomhet i barnehagens daglige liv.

Barn tilbringer mye av sin tid i barnehagen. Dette er derfor en arena som har stor betydning i barnas identitetsutvikling. Det er grunn til å anta at voksnes medvirkning i barns kjønnssosialisering ofte er usynelig både for barna og de voksne.

Hvorfor valgte vi å arbeide med likestilling?

Høsten 2005, var det noen i foreldregruppa som engasjerte seg i temaet ”likestilling”. Barnegruppa var dette året representert av mange gutter og få jenter. Fokuset ble hvor vidt personalet (som da i hovedsak var kvinner) greide å tilrettelegge for guttenes fysiske leik. Dette ble et tema på et foreldremøte, der vi fikk inn foreleser fra HiNT, Anne Lise S Voll. Temaet engasjerte både foreldre og personalet. Da vi kort tid senere fikk forespørsel om å delta i FOU-arbeid i samarbeid med HiNT, var det ingen tvil. Likestilling var noe vi ønsket å arbeide mer aktivt med. Nysgjerrigheten ble derfor stor, med tanke på; Hvordan arbeider de andre barnehagene med likestilling? Hva kan vi høste av andres erfaringer? Hva kan vi tilføre andre barnehager? Har vi et godt tilrettelagt leikemiljø som tilfredstiller gutter og jenter? Og ikke minst: Hvordan bevisstgjøre personalet i forhold til likestilling i barnehagen?

Utviklingsarbeidet skulle omhandle likestilling i barnehagen, og skulle være et forsknings- og utviklingsprosjekt i perioden 2006 -2009. Det overordnede forskningsspørsmålet var: ”Hvordan kan likestilling integreres som en del av det daglige arbeidet?” I og med at barnehagene er forpliktet, gjennom ulike rammeverk, som rammeplan for barnehager, Likestillingsloven og Handlingsplan for likestilling, til å jobbe med likestilling, så vi stor nytte av å få være med i et slikt prosjekt, og at vi gjennom dette ville få tilført ny kompetanse og nye erfaringer.

Gjemble barnehage viste også stor interesse for temaet og da de fikk samme forespørsel fra HiNT, ble det helt naturlig at barnehagene samarbeidet om FOU-arbeidet. Dette knyttet oss også inn i en Nettverksgruppe i regi av Fylkesmannen i N-trøndelag.

PROBLEMSTILLING :

Siden vi hadde likestilling som navn på prosjektet, var det viktig å få avgrenset et så omfattende tema i problemstillingen.

Del 1.

”Hvordan er likestilling integrert i forhold til planlegging og organisering av det fysiske innemiljøet for 4- og 5- åringer i barnehagen?”

Del 2.

”Tilbys gutter mer handling og jenter mer snakking i gardroben under påkledning?”

I del 1, valgte vi å begrense problemstillingen til innemiljøet i barnehagen og til å omfatte kun 4- og 5- åringene, for å snevre inn arbeidet mest mulig i forhold til areal. Denne problemstillingen jobbet vi med over en perioden på 2 ½ år.

I del 2, valgte vi å avgrense problemstillinga til å gjelde garderobesituasjonen. Denne problemstillingen jobbet vi med i ½ år.

Før vi kunne jobbe videre med prosjektet, var det viktig å få en teoretisk forankring, og å få hevet personalets kompetanse på området. Det er viktig for oss å fremheve at kompetansehevingen i personalgruppen foregår både for enkeltpersoner i prosjektgruppen og i hele prosjektgruppen.

DEFINISJONER AV ULIKE BEGREPER KNYTTET OPP TIL PROBLEMSTILLINGEN VÅR:

I vår problemstilling ligger noen klare og noen underliggende begreper, som vi kort vil definere.

Likestilling

· Handler om demokrati og verdigrunnlag. (Kajsa Svaleryd 2004)

· Handler om rettferdighet. Kvinner og menn skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder.

Kjønn

· Biologisk kjønn (konkrete fysiske forskjeller) og sosialt kjønn – kjønnsroller.

· Kjønnsroller – er summen av de forventninger samfunnet har til jenter/kvinner og gutter/ menn.

Fysiske innemiljø

· Hvordan møbler og utstyr er plassert i et rom, slik at det best mulig er lagt til rette for leik, fysisk aktivitet og helse.

Kompetanse

· Den kunnskap og erfaring en har tilegnet seg gjennom teori og praksis.

Kommunikasjon

· Ordet kommer egentlig fra latinske 'communicare' som betyr 'gjøre sammen'.

Kommunikasjon betyr 'overføring' av informasjon mellom to parter eller 'formidling av et budskap' fra én avsender til flere mottakere.

Overføring av informasjon skjer vanligvis i form av personlig kommunikasjon, dvs. kommunikasjon mellom to personer. Denne formen for kommunikasjon er vanligvis toveis (selv om enkelte pratesjuke personer kan utfordre denne teorien...).

Formidling av et budskap kalles også massekommunikasjon, dvs. kommunikasjon mellom en sender og flere mottakere. Slik kommunikasjon er i utgangspunktet enveis, men vi har stadig oftere en form for tilbakemelding, som gjør også denne kommunikasjonsformen mer og mer toveis.

Kommunikasjon foregår alltid over en eller annen kommunikasjonskanal, etablert i ett eller annet medium.

Kommunikasjon består av flere viktige deler. Innholdet er selvsagt det viktigste, men også måten kommunikasjonen utføres på er viktig, og språkføring og sjargong er en viktig del av dette.

3.0. Teori

Vi vil her presentere de ulike teoriene som vi mener er nyttig i vårt utviklingsarbeid. Disse teoriene skal vi bruke under drøfting av analyser som vi har gjennomført. Vi har valgt ut teori i forhold til temaene motivasjon, kjønn og likestilling, det fysiske miljøet, forstå 4-5 åringen, barns medvirkning, relasjoner og praktisk yrkesteori.

3.1. Motivasjon.

Hva menes med det og hvorfor er dette relevant i forhold til prosjektet vårt?

Vi skrev tidligere om at vi arbeidet med motivasjon for å få med hele personalgruppa. Dette mener vi har vært en viktig faktor under hele prosjektarbeidet.

Vi vil her presentere litt teori omkring begrepet motivasjon. Vi tar utgangspunkt i Tom Tillers bok; ” Aksjonslæring- forskende partnerskap i skolen”( Tiller 2006) og litt stoff fra en artikkel av Kjetil Sander (http://www.kunnskapssenteret.com/articles/motivasjonsteorier/.html)

Sander spør om hva er det som får oss til å gjøre en ekstra innsats og til å prestere noe som vi normalt ikke vil ha gjort? Han sier at motivasjon er det som ligger bak.

Ordet motivasjon kommer fra det latinske ordet ”move” som betyr å flytte.

Sander bruker 3 definisjoner om motivasjon:

De faktorer som styrer menneskets oppførsel.
De prosesser som påvirker valg innretning og målsetting hos individet.
De faktorer og prosesser som styrer begynnelsen til en bestemt atferd, dens opprinnelse og undertrykkelse.

Videre i sin artikkel presenterer Sander flere motivasjonsteorier. Vi velger å ta med litt om hva Maslow sier. Maslows behovshieraki; ” hans teori sier at organisasjonsmedlemmene blir motivert gjennom et ønske å tilfredsstille ulike indre behov. Blir ikke disse behovene tilfredsstilt i løpet av en lengre tid vil man reagere med frustrasjon, indre konflikter og stress. Denne reaksjonen avhenger imidlertid av både faktorer i omgivelsene og egenskaper ved personen.”

Tom Tiller snakker om de varme læringsvibrasjoner. Dette handler om at når mennesker utveksler egne erfaringer seg i mellom så skapes det gode læringsvibrasjoner. Under en dialogkonferanse har Philips og Huzzard analysert denne type vibrasjoner. De snakker om noe de kaller for den magiske kilden(2004). De sier at de varme læringsvibrasjonene er svært så komplekse og ikke så enkle å dissikere for analyse. Tiller sier at alle mennesker har behov for fora der de får være aktører og der noen lytter til det du har å si. Vi trenger arenaer der vi deler erfaringer sammen med andre og får spørsmål og svar på det vi utveksler. ” Vi behøver alle å få være aktører i gjensidige, forpliktende praksisfellesskap. Å kunne fortelle seg selv i varme, aksepterende miljøer har betydning i livet.” ( Tom Tillers.117)

Tiller sier at når mennesker får være aktører i eget profesjonsfelt, virker dette positivt inn på helsa.

Boka omtaler gleden og stoltheten som to utviklingsstjerner i forhold til utvikling og læring. Gleden blir omtalt som ordet for det viktigste forholdet der mennesker møtes for å hjelpe hverandre fram til læring, modenhet, klokskap, kunnskap, innsikt og kompetanse.(s.125) Er gleden borte skal man være på vakt. Tiller stiller spørsmålet om hva er det som skaper glede og stolthet rundt om på arbeidsplassene? Han forteller at mennesker blir stolte og glade over kjenne på det positiv i hverdagen. Når mennesker lykkes av og til, så øker stoltheten og gløden over å jobbe viser seg fram i form av glede. Fellesskapsfølelsen gjør at de ansatte føler ansvar for å gjøre hverandre godt.

Tiller foreller at gleden over å se noe nytt, undringen, nysgjerrigheten, kreativiteten, ivaretakingen av livets mange små ting som umiddelbart ikke virker så viktig, selvvurderingen, så er dette virkemidler for å nå målene i jobben.( s.128) Målet er alltid å strekke seg mot det positive, mot mulighetene og nekte å la seg underkue av motstand, ufornuft og skamfølelse.

3.2. Kjønn - likestilling

Innføring i temaet Likestilling og kjønn.

Definisjoner:

Likestilling

· Handler om demokrati og verdigrunnlag. (Kajsa Svaleryd2004)

· Handler om rettferdighet. Kvinner og menn skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder.

Kjønn

· Biologisk kjønn (konkrete fysiske forskjeller) og sosialt kjønn – kjønnsroller.

· Kjønnsroller – er summen av de forventninger samfunnet har til jenter/kvinner og gutter/ menn.

Likestilling handler om forholdet mellom kvinner og menn, og forholdet mellom det mannlige og kvinnelige i en kultur. Definisjon av likestilling vil derfor variere med språk og kultur(Lundgren 1992). Rammeplanen sier at likestilling i barnehagen handler blant annet om rettigheter, makt, frigjørende blikk og relasjoner. Det handler om å reflektere kritisk over hvordan sosiale relasjoner fungerer og hvordan vi som voksne fortolker sosiale relasjoner språklig og kroppslig.

Den nye rammeplanen sier: ”at likestilling mellom kjønnene skal gjenspeiles i barnehagens pedagogikk. Barnehagen skal oppdra barn til å møte og skape et likestilt samfunn. Barnehagen skal bygge sin virksomhet på prinsippet om likestilling mellom de to kjønn. Gutter og jenter skal ha like muligheter til å bli sett og hørt. Og oppmuntres til å delta i fellesskap i alle aktiviteter i barnehagen. Personalet må reflektere over sine egne holdninger til og samfunnets forventninger til gutter og jenter” (R06: 10.)

Videre sier rammeplanen at nyere kjønnsforskning er opptatt av at det er mange måter å være jente og gutt på.

Temaheftet om likestilling (Rossholt 2006) bruker begrepet kjønn som primært rommer den kulturelle betydningen av kjønn. Å bli et kjønn er et sentralt begrep. I motsetning til å være som kan tolkes som noe konstant, er å bli et aktivt verb som viser fremover. Barnet er ikke bare jente og gutt i barnehagen, de blir også et kjønn og kjønnes hele tiden av seg selv, av andre barn og voksne. Det finnes derimot ingen sannheter om hvordan jenter og gutter skal være eller er. Så sier temaheftet videre at det er mange sannheter og skiftende sannheter. Vi forteller oss selv og andre at noen jenter og gutter har for store bevegelser, eller for små bevegelser. Andre jenter og gutter gråter for lite eller for mye når de ikke får det som de vil.

Videre sier temaheftet omkring likestilling at ; ” Temaheftet bygger videre på føringer fra Barnehageloven av 17.juni 2005, Handlingsplan for likestilling 2004-2007 og FNs barnekonvensjon” (Rossholt 2006:10)

Hva forstår personalgruppa i vår barnehage med temaet Likestilling og kjønn

Gjennom diskusjoner i personalgruppen har vi kommer frem til følgende;

Jenter og gutter skal få like muligheter uavhengig av kjønn der det skapes gjensidig respekt for verdier, holdinger og evner.
Jenter og gutter skal få like muligheter. Med det mener vi at i barnehagen skal jenter og gutter å ha tilgang på de samme lekene og få muligheten til å velge de samme aktivitetene.
Barn skal bli sett og hørt på lik linje. Med det mener vi at barn som ikke sier mest i for eksempel i ei samling, skal bli sett og få muligheten til å bli hørt på lik linje med det barnet som kanskje alltid snakker høyest.

Aasebø og Melhus (2005) tar utgangspunkt i at det er biologiske forskjeller mellom gutter og jenter, kvinner og menn. Men hvilken betydning disse biologiske forskjellene får, er ikke naturgitt, de er kulturelt betinget;” Dette innebærer ikke at vi fornekter at noen kjønnsforskjeller kan ha en biologisk forankring. Samtidig vil vi understreke at de psykologiske og sosiale forskjellene som utspiller seg i adferd, handlinger, relasjoner og interesser, er et resultat av sosialiseringsprosesser i et samfunn hvor kjønn alltid har hatt- og har- en kulturell betydning som gjenspeiles i våre kulturelle forventninger om kjønn. Derfor er ikke kjønn noe en først og fremst er, det er noe en blir.”(Aasebø og Melhus 2005 :68).

Personalgruppen har hatt mange diskusjoner omkring kjønn og likestilling, og i den forbindelse har vi diskutert mye omkring det biologiske perspektivet og ulike forventninger som samfunnet stiller til gutter og jenter.

3.3. Fysiske miljø

Med barnehagens fysiske miljø, menes de arealer inne og ute, der barn kan utfolde seg i leik og aktivitet i et pedagogisk miljø. I regjeringens skriv: Helse, miljø og trivsel, står det følgende om barnehagens fysiske miljø. ”Med barnehagens fysiske miljø mener en hvordan barnehagens innemiljø og uteområdene fungerer”. Det tillegges gode lys og lydforhold, samt frisk luft som er god å puste i. God standard på bl.a. wc og stellerom fordres for å unngå helseskader. Ute- og inneforhold skal være trivelige og utformet slik at ulykker forebygges.

I ”Rammeplan for barnehager (2006)”, står det at barnehagens fysiske miljø skal tilpasses og utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke det på en likestilt måte.

Professor Arnulf Kolstad ved Psykologisk Institutt ved NTNU tar opp temaet ”Skolens estetikk” i en artikkel i Aftenposten i 2002. Dette kan også overføres til barnehagen. Han hevder at den norske skole er for lite opptatt av det fysiske miljøets betydning for trivsel og læring. Barn tar inn omgivelsene og lærer først og fremst gjennom sansene. Han skriver også at ”vakre og velholdte skoleanlegg styrker lysten til å identifisere seg med skolen og det som foregår der”.

Elisabeth Nordin.Hultmann (Pedagogiske miljøer og barns subjektskaping 2004), svensk barnepsykolog og lektor ved lærerhøgskolen i Stockholm, har undersøkt om hvordan det pedagogiske miljøet påvirker barns adferd og selvoppfatning. Hun sier at vi er for raske til å se på barnet som et problem, og i svært liten grad ser på det pedagogiske miljøet som en årsak til problemet. Hun er opptatt av å flytte blikket fra barna over til de miljøene de befinner seg i. Videre viser hun at barnehagerommet er sentralt i pedagogikk. Slik rommene er utformet, vil utgjøre viktige betingelser for hvilke bilder barna skaper av seg selv. Disse rommene er sosiale handlingsrom, og en må tenke på dette når en driver didaktisk planlegging.

Vi må ikke dermed forstå det slik at man skal se bort fra barnas biologiske, psykologiske eller sosiologiske bakgrunn. Man skal heller ikke glemme barnas økonomiske og sosiale erfaringer. Dette er heller et forslag på et tillegg til disse.

Forfatteren tar for seg den konkrete organiseringa av tid og rom.

I den andre av to undersøkelser er hennes hensikt å synliggjøre hvordan vi i henhold til de dominerende tankemønstre teoretisk forestiller oss relasjonen mellom barn og omgivelser, og dermed også det pedagogiske miljøets betydning. Hensikten er videre å bidra med andre muligheter til å reflektere rundt dette forholdet. Dette er meget aktuelt i forhold til refleksjoner i forbindelse med vår problemstilling om hvordan likestilling er integrert i forhold til planlegging og organisering av det fysiske miljøet i barnehagen. Hvilket tilbud av leiker og aktiviteter har barnehagen til jenter og gutter i sitt innemiljø? Har de den samme tilgangen til de ulike aktivitetene? Dette er ting vi ønsker å finne nærmere ut av.

3.4. Hvordan forstå 4 og 5-åringen

For å kunne arbeide med et forsknings- og utviklingsarbeid som omhandler 4–5 åringen, kreves det at en har teorikunnskaper om barns utvikling på de to alderstrinnene. Vi tar tatt utgangspunkt i fagbøkene ”Forstå 4-åringen” av Lisa Miller, oversatt av Ingeborg Lyche Gomnæs1993 og ”Forstå 5-åringen” av Lesley Holditch, oversatt av Ingeborg Lyche Gomnæs 1995.

Her følger en redegjørelse for 4 og 5-åringens utvikling gjennom frileiken og dets kjønnsidentitet.

Definisjon:

Kjønnsidentitet

· Kjønnsidentiteten vår er knyttet til kroppen – til det biologiske. Men det å føle seg som et kjønn, som gutt eller jente, er også et resultat av en sosial og kulturell prosess. (http://www. Ung.no/kjønnsid/ 27.09.07. kl. 09.25

Lisa Miller beskriver fireåringen som at arbeid og lek ligger nær opp til hverandre, hvor leken på en måte er fireåringens arbeid. Den er like alvorlig og betyr like mye, som arbeidet gjør for oss voksne. Videre sier hun at mye av 4-åringens utvikling skjer gjennom fantasileik, de elsker å late som og leke ”på liksom”-leker. De kan alene øve på ulike roller blant dokker og bamser, der de øver på å mestre ulike situasjoner innenfor egne grenser. Det kan være en måte å finne ut av sine egne følelser på i forhold til andre eller å prøve å forstå de menneskelige relasjonene det er vitne til i hverdagen.

Å late som de er andre, er en lek som de ofte benytter seg av. De kler seg ut og tar andres roller. Det virker som om de har behov for å finne ut av hvordan det er å være et annet menneske og ønsker å utvikle evnen til å sette seg inn i hvordan det føles å være en annen. Dette kan relateres opp mot at leik i familiekrok, hvor det lekes mor, far og barn er en populær lek. Der barnet er opptatt av å kjenne hvordan det føles å ”være gutt” og hvordan det føles å ”være jente”. Videre sier Lisa Miller at svaret vil nok variere ut fra det samfunnet hvert enkelt barn vokser opp i og hvilke holdninger som eksisterer om jenter og gutter, kvinner og menn. To andre faktorer som også er av betydning, er hvordan ens egen trygghet på hva og hvem en er og hvilken kapasitet en har til å leve seg inn i og identifisere seg med andre mennesker. I fantasien går det an å vite hvordan det kjennes å være alle mulige andre, utenfor vårt eget, kjente jeg. Dette har sammenheng med hvor god kontakt vi har med ulike aspekter av oss selv.

I fireårsalderen er det helt alminnelig at barna leker på tvers av kjønn, med samme kjønn og de leker at de er det motsatte kjønn, sier Lisa Miller. De kan gjerne være den ene som den andre, uten at det betyr at noe er galt. ”Det hender at foreldre synes at barnas kjønnsidentifikasjon går i gal retning. En far som nesten daglig opplever å hente sin gutt i barnehagen utkledd i lange kjoler, damesko og med en veske hengende over skulderen, ville kanskje føle seg litt ille til mote. Men gutten vet godt at han er gutt. Men tanken på hvordan det kjennes å være mamma, kan være i fokus under guttens lek, og han uttrykker det på sitt vis – i dramatisk form” (Lisa Miller s. 34).

En mor med sterke feministiske synspunkter på hvor viktig det er for jenter å kunne hevde seg, ville ikke vært like fornøyd med at hennes jente er mest opptatt av smykker og blondekjoler, prinsesser, barbie og ballett. Jo mer mor prøver å presse jenta inn i olabukser og til å si at smykker og ballett er dumt, desto viktigere kan det bli for jenta å holde på sitt.

Det som ofte skjer i slike situasjoner, hvis foreldre ikke gir aksept på barnas interesser, er at barna føler seg trengt opp i et hjørne. De kan da få opplevelsen av at det blir enda viktigere for dem å holde på sitt. Det er verd å vite at slike interesser varer som regel en kort periode. I denne situasjonen ønsket jenta å finne ut hvordan det føltes å være ”fin dame”.

Lesley Holditch sier at femåringene er i en fase der de lærer seg å leke sammen – på ordentlig. Det er ofte vanskeligere og mer krevende enn vi ofte forestiller oss. De greier å etablere en lek som innebærer at en kan ta og gi i et likeverdig forhold. Lekens innhold er fremdeles preget av rollelek, der gutter får mulighet til å finne ut både hvordan det er å være mor og far.”Det er nyttig å bli minnet om at gutter og jenter – selv om de først og fremst identifiserer seg med den av foreldrene som er av samme kjønn – også kan identifisere seg med den andre av foreldrene. Det gjør at de får en dypere forståelse av det motsatte kjønn, og som voksne menn og kvinner får de mer fleksibel og mindre stereotyp holdning til hverandre” (Lesley Holditch s. 24). De får ”leke” seg med tanker som er viktige for dem og de leker for å kunne finne ut av sin indre og ytre verden. I leik lærer de hvordan de skal samarbeide, de lever seg inn i hvordan det er å være et annet menneske og de leker for å mestre følelser.

Videre sier Lesley at barn i femårsalderen, leker fremdeles gutter og jenter sammen med hverandre, men dette kommer snart til å endre seg. Vi ser alt nå tendenser til at gutter og jenter oppfører seg forskjellig i enkelte sammenhenger, spesielt når det gjelder vennskap. Guttene opptrer i en større flokk, mens jentene har en eller to jenter som er ”bestevenninner”. Evnen til å forhandle og inngå kompromisser – noe som er helt nødvendig i et likeverdig forhold mellom partene – er ennå ikke så godt utviklet hos femåringene. Derfor kan det være vanskelig for dem å opprettholde et vennskap over tid.

Guttene i denne alderen kan oftere ty til fysisk aggresjon og kan slåss med hverandre, mens jentene kan gi hverandre tydelig beskjed om at de ikke er ønsket som bestevenninner mer. Uenigheten kan være en ”bagatell” og varer som oftest ikke så lenge.

Videre ser det ut til at jenter er mer opptatt av hva voksne synes og mener om dem, enn hva guttene er. Jentenes behov er større enn guttenes når det gjelder å bli godtatt av de voksne.

Rivalisering er et vanlig fenomen uansett alder, men gutter og jenter konkurrerer på forskjellige områder og på forskjellige måter i femårsalderen. Jentene bruker ofte foreldrene som sitt forbilde og fremhever hva de kan, mens guttene konkurrerer mer direkte med hverandre. De utfordrer hverandre på ; Hvem løper fortest? Hvem klatrer høyst? Hvem er lengst?

”En skal være meget forsiktig med å generalisere. Selv om en ofte kan se slike forskjeller mellom gutter og jenter, er det ikke alltid slik. Det er bestandig unntak. Barn er forskjellige akkurat som voksne. Det finnes ikke to som er like ( Lesley Holditch s. 32).

3.5 Barns medvikning

Barnehagesektoren er i forhold til barnehageloven, FNs barnekonvensjon og Rammeplan for barnehagen forpliktet å jobbe med Barns medvirkning.

I vårt prosjekt ønsker vi at barna skal være aktivt deltagende i utforminga av det fysiske miljøet og valg av leikematerialer. Vi ønsker at de skal få rikelig mulighet til å medvirke i de eventuelle endringene vi velger å gjøre ut fra de opplysningene som kommer fram i løpet av dette prosjektet. Det vil være opplysninger vi får gjennom bilder, observasjon, praksisfortellinger og ikke minst barneintervju.

I prosjektet ønsker vi som tidligere nevnt bl,a å se om jenter og gutter får like muligheter i forhold til kjønn, når det gjelder aktiviteter i barnehagen. Vi vil prøve å finne hva gutter og jenter leker med, hvordan leker de med de ulike materialene, hvilken tilgang har de på de ulike materialene og aktivitetene, hvem liker de å leke med – gutter, jenter eller begge kjønn.

Barn i barnehage har rett til å gi utrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet. Barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltagelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

(Barnehageloven § 3. Barns rett til medvirkning)

FNs barnekonvensjon vektlegger at barn har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og barns meninger skal tillegges vekt. Barn skal høres og ha mulighet til påvirkning på deres hverdag.

Barn har rett til å uttrykke seg og få innflytelse på alle sider ved sitt liv i barnehagen. Hvor omfattende medvirkningen vil være, og hvordan retten til medvirkning praktiseres vil være avhengig av barns alder og funksjonsnivå. Barn må få oppleve tilknytning og felleskap og kjenne at de kan utøve sin selvbestemmelse og utrykke egne intensjoner. Barn må få støtte til å leve seg inn i andres situasjon og ta hensyn til andre.

Både kroppslig og språklig gir barna utrykk for hvordan de har det. De yngste barna formidler sine synspunkter ved kroppsholdning, mimikk og andre følelsesmessige uttrykk. Barna må oppmuntres aktivt til å gi utrykk for sine tanker og meninger og møte anerkjennelse for sine utrykk. Barnehagen må lytte og prøve å tolke deres kroppsspråk og være observante i forhold til deres handlinger, estetiske uttrykk og deres verbal språk.

Barnehagen må gi rom for ulike barns ulike perspektiv.

Barns rett til ytringsfrihet må ivaretas, og deres medvirkning må integreres i arbeidet med barnehagens innholdsområder. Det krever god kommunikasjon mellom barn og personalet og mellom personalet og foreldre. Barns rett til medvirkning krever tid og rom for å lytte og samtale. Den pedagogiske virksomheten må organiseres og planlegges slik at det gis tid og rom for barns medvirkning. (R06:3-14)

Hvordan en velger å jobbe med barns medvirkning må tilpasses hver enkelt barnehage. Det kan i en ellers så hektisk barnehagehverdag føles vanskelig å finne rom for barns medvirkning. Våre planer og tenkning kan hemme barns medvirkning og vi må regne med at det vil bli nødvendig å endre tankegang for å gi rom for medvirkning. Barnehagen som virksomhet er pålagt å gi rom for barns medvirkning og det må være et mål i seg selv å utvikle mulighet for at barn skal kunne medvirke. I hvor stor grad dette vil skje handler om de voksnes holdninger og bevisstgjøring av egen praksis. Barn må få oss til å bli bedre kjent med oss selv. En viktig vei å gå for å fremme barns medvirkning er at den voksne i barnehagen har evne til å ta barnas perspektiv og ser barnet som subjekt( Berit Bae). De voksne må se gutter og jenter ut fra hvem de er. Ikke hvilke kjønn de er. Hva liker hver enkelt gutt og jente å leke med og gir vi lik mulighet for de valg de ytrer. Dette vil være sentrale spørsmål vi tar med oss til analyse og drøftningsdelen hvor vi i etterkant skal gjøre endringer på det fysiske miljøet ut fra de opplysninger som kommer fram fra barna .Gutter og jenter skal få medvirke i forhold til utforming av det miljøet og aktivitetsmuligheter vi gir dem i barnehagen.

Å se barnet som subjekt

For at barnet skal kunne se seg selv som subjekt er det avhengig av voksne som ser seg selv som subjekt. De voksne må se, bevisstgjøre seg på å se barnets søken etter relasjon. Målet for de voksne i barnehagen må være å komme i et samspill hvor det er rom for relasjoner.

Barnet er en del av et intersubjekt felleskap:

Barna vil noe, de signaliserer at de vil noe, - de har en intensjon.

Barna har følelser, de søker etter andre å dele følelsene sine med, - de søker felles fokus.

Barna handler, de søker etter noen å handle sammen med, de søker felleskap.

Barna signaliserer at de vil, de tar hånden, de søker blikket, de setter seg på fanget m.m .Det er den voksnes rolle å observere barna å gripe fatt i øyeblikket. Hvordan deler barnet intensjonen og hvordan deler barnet felles fokus og hvordan søker de fellesskapet? Det blir særlig viktig at den voksne møter barnet og gir rom for at de får gi utrykk for sine intensjoner, at det er arena hvor det er rom for felles fokus og at barna får mulighet til å søke fellesskapet for å dekke behov og ønske om å samhandle med andre.

Den voksnes rolle

De voksne må ta barnet som subjekt ved å gi rom for det intersubjekte samspill. Det er krevende å møte barnet som subjekt i en hektisk hverdag. Barnet som subjekt kan fort komme bort om det er for mange regler og planer, og det vil bli lite rom for det intersubjekte fellesskapet. Det er viktig at vi er bevisst på hvilke regler vi har og hvordan vi forholder oss til de. Må alle følge de samme reglene og gjøre de samme, er det ikke rom for barnet som subjekt.

Barn er veldig ulike og de gir utrykk for sin subjekt på ulik måte. Det er viktig at vi kjenner den naturlige uttrykks måte for det enkelte barnet. Barn utrykker seg både verbalt og non verbalt. Barns utrykk og synspunkt må tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Vi må åpne for påvirkning av barnet. Samtidig er det viktig at vi setter grenser, men innenfor grensene må det være rom for følelser og det subjekte barnet. Vi må være oppmerksom på hvilke måter vi setter grensene på, vi skal fremme medvirkning og gode relasjoner, ikke hemme.

Hvordan snakker vi til gutter og jenter, snakker vi med jenter og til gutter? Dette er viktig å reflektere over som voksen person i barnehagen. Hvordan vi kommuniserer med barna har innvirkning på de relasjonene som utvikles. Ønsker vi å utvikle positive relasjoner til jenter og gutter i barnhagen er det viktig at vi snakker med de og ikke til de. Vi bør bestrebe oss etter å kommunisere med barna på en anerkjennende måte uansett kjønn.

Hvordan behandler vi gutter og jenter? Er det forskjellsbehandling i forhold til jenter og gutter? Ser vi gutter eller jenter mest og hvem lar vi oss mest bli påvirket av i forhold til valg og tilrettelegging av miljøet og aktiviteter i barnehagen?. Dette er også viktige spørsmål personalet i barnehagen bør reflektere over når de ønsker å gi gutter og jenter like muligheter til å medvirke. I forhold til dette prosjektet ønsker vi å gi jenter og gutter lik mulighet til å medvirke på utforming av det fysiske miljøet og de materialene vi skal ha tilgjengelig i inne miljøet i barnehagen. Den voksnes rolle spiller i stor grad inn, i forhold til hvor vidt det er rom for barns medvirkning i barnehagen. Ser vi barnet som subjekt og har evnen til å ta barne perspektivet samtidig som vi åpner for påvirkning av barnet, har vi kommet langt på vei.

Barns rett til fantasi og lek

Barn skal ha rett til ytringsfriheten (FN's Barnekonvesjon).

Barn ytrer seg bl.a gjennom leik, tegning, forming, dramatisering og musikk. Observer, snakk med og fang opp hva barna viser glede av å holde på med. Hvordan liker de å utrykke seg? Gjennom leik, samtale, musikk, drama eller forming? De fleste barna viser stor glede av få utrykke seg gjennom de estetiske fagområdene. Det er da viktig at vi voksne observerer, lytter, kartlegger og legger til rette så vi kan bruke estetiske fagområder som medium for barns uttrykksmåte.

Barn har rett til å tenke å fantasere. Vi skal ikke sensurere barns tanker og fantasier med å si ”slik kan du ikke si”, Slik kan du ikke tenke”. Vi må unngå at barn får dårlig selvbilde på bakgrunn av vår sensurering. Vi må sette grenser og stoppe eventuelle handlinger som følge av deres fantasier, men barna har rett til å få utykke fantasier og tanker innenfor grensene. Det er viktig å møte barnet der det er å gi rom for tankene og fantasiene.

Barn trenger solidariske voksne, spesielt når andre barn trer inn og kanskje hemmer deres fantasier.

Når det gjelder barnas leik er det viktig at det er en balansegang av en tilbakeholden voksen som gir rom for barnets utfoldelse, leik ,fantasier, samtidig som er engasjert og som observere barnet og inkluderer alle. Det er en vanskelig balansegang det er viktig å jobbe med. Det er viktig at alle barna har en følelse av at de har minst en venn og at de føler seg inkludert i gruppa. Gjennom å være tilstede, observere, gå i dialog og åpne opp for å la oss påvirke har vi gode forutsetninger for å gi rom for barns ønsker og gjøre de til en del av hverdagen.

Dialog med barnet

Barn skal lære oss noe. De skal fortelle oss hvordan DE opplever hverdagen, de vet noe og sitter på noe som er verdifullt for oss. Det er viktig å gå i dialog med barnet for å gripe fatt i det verdifulle de har å gi oss. Vi kan gå i dialog med barnet gjennom den gode samtale. Den gode samtale er et møtested hvor en utveksler tanker, holdninger og ideer. Det er også viktig å gi rom for praksisfortellinger og barnesamtaler. Fortellingene kan si oss mye og gi oss verdifull informasjon. Praksisfortellingene og barneintervjuene kan også føre til at grunnleggende holdninger og verdier blir endret samtidig som vi vil få en endring i vår praksis.

Barn er barn og vi har ansvaret selv om vi gir rom for innflytelse, det subjekte barn, medbestemmelse og medvirkning. Barn må ikke bli overført for stort ansvar. Barns medvirkning må gjennomføres med sunn fornuft.

3.6. Relasjoner.

Nøkkelbegreper på relasjoner er, likeverdighet, personlig språk og gjensidig læring. De beskriver en væremåte som bygger opp fruktbare og nære relasjoner mellom barn og voksne. Gjennom de siste 20 årene har samfunnets forståelse for barneoppdragelse endret seg. Man snakker ikke lengre om sosialisering og oppdragelse. Lite av det vi gjør, når vi forsøker å oppdra, får et varig inntrykk på barn. Oppdragelsen finner sted mellom linjene, som en speiling av voksne sin væremåte og adferd. Den voksnes verbale adferd spiller en stor
rolle. Barn trenger ikke perfekte voksne som gode forbilder. Men ansvarlige voksne, som tenker og handler empatisk i stedet for metodisk. (Juul i Palsdottir 2009)

Palsdottir belyser de forandringene som har skjedd i samfunnet, fra et hierarkisamfunn og til et nettverkssamfunn. Hierarkisamfunnet gjenspeilet stabilitet og solidaritet, mannen var øverst i familiehierarkivet, mens kvinnen stelte hjemme. Barna ble ikke sett eller hørt. Det var den
autoritære oppdragelse som var rådende for å få lydige barn. Nettverksamfunnet kan sies å være dagens kunnskapssamfunn, der verden er i hurtig endring. Her oppleves stabilitet som stillstand, mens det å være sosialt oppegående, ha indre trygghet og være fleksibel blir verdsatt. Palsdottir snakker også om 3 ulike måter å møte barna på. Hennes erfaringer
tilsier at de ikke egner seg til å bruke på barn, hvis voksne vil hjelpe barn til å fungere i det samfunnet vi lever i nå – det pulserende nettverkssamfunnet. Hun snakker om autoritær oppdragelse, ettergivende oppdragelse og likegyldige voksne.

Barn som blir møtt med autoritær oppdragelse kan få dårlig selvfølelse og manglende tro på seg selv. De voksne formidler at de er glad i barna når de oppfører seg som de voksne forventer og ønsker. Fokuset blir ytrestyrt, der barnet opplever en indre dialog som at alle andre er viktigere enn meg. De opplever at det er de voksnes ønsker og behov som skal bli tilgodesett.
I ettergivende oppdragelse gir voksne fra seg voksenansvaret til barna, og blir veldig ettergivende. Barna blir frarøvet sin mulighet til å videreutvikle sosiale antenner eller empati. De mister sin empatiske evne og blir egoistiske og bortskjemte. De er blitt oppmuntret til å ha fokus på seg selv og egne ønsker, og ikke se andres behov.
Likegyldige voksne har ikke overskudd, og lar barna bli overlatt til seg selv. Barna opplever i større eller mindre grad at ingen er glad i det, og vil ikke kunne se seg selv som verdifull. De vil heller ikke kunne få respekt for seg selv, noe som kan få alvorlige følger. Når barnet ikke tar egne behov og grenser på alvor, vil heller ikke andre gjøre det.
Voksne må ta ansvar og gi barna følelse av at de er verdifulle, at hver enkelt av dem betyr noe. For at voksne skal kunne gjøre det, må de først kunne anerkjenne sine egne følelser og ha bearbeid sine sår fra egen barndom. ”For å kunne se andre, så må du kunne se deg selv”.

3.7. Praktisk yrkesteori

P1. De estetiske begrunnelsene for handlingene
P2. De teoretiske og erfaringsbaserte begrunnelsene

for handlingen

P3. De konkrete handlingene som utføres i praksis.

Praksistrekanten er gjengitt etter Lauvvås, Lycke og Handal 1996:68

Det sentrale temaet hos forfatterne er hvordan man kan veilede for å utvikle den enkeltes praktiske yrkesteori, slik at den danner et stadig mer rikholdig og reflektert grunnlag for handling. Det er ikke den ”riktige praksisen” som står i fokus, men den reflekterte praksisen. Det dreier seg med andre ord om en praksis der teoretiske og praktiske begrunnelser prøves ut og ses i sammenheng med etiske overveielser (http://munin.hsh.no/lu/plu/pluto/flu/praksis/PYT.htm.).

Figuren illustrerer en forståelse av praksis. Praksis omfatter handlingene slik de kommer til uttrykk i yrkesutøvelsen og begrunnelsene med utgangspunkt i den praktiske yrkesteorien.

P1-viser til de konkrete handlingene som utføres i praksis

P2-viser til de teoretiske og erfaringsbaserte begrunnelsene for handlingene.

P3-viser til de etiske begrunnelsene for handlingene

4.0. Metoder

Metoder brukes ofte for å beskrive undersøkelser og forskning i ulike sammenhenger. Forskjellige metoder kan brukes i både kvalitativ og kvantitativ forskning. I vårt prosjekt om likestilling, valgte vi å benytte oss av kvalitative metoder, som blant annet kjennetegnes med (Edwards 2001): åpenhet om forskerens teoretiske og personlige utgangspunkt, betydningen av etiske hensyn overfor de som får sine erfaringer presentert, behov for et nøyaktig system for organisering av data til bruk i analysen, og en kritisk oppmerksomhet på hva man har lært i forskningsprosessen (Eide og Winger 2004) Etter hvert som vi jobbet kom det opp ulike forslag på kvalitative metoder vi ønsket å jobbe med i vårt prosjekt om likestilling. Disse er barneintervju, praksisfortellinger og videoanalyse.Vi ønsket også å bruke kompetanseheving blant personalet, samarbeidsmøter og dokumentasjoner.

4.1. Barneintervju

Vi har valgt barneintervju som ble en viktig metode, fordi vi ønsket å ha barna i fokus, og ville vektlegge deres opplevelser, inntrykk og oppfattelse av det fysiske miljøet i barnehagen. Vi ønsket å finne ut noe om hvor gutter og jenter likte å leke i barnehagen. Vi ville vite mer om hva de likte best å leke med og med hvem de lekte. Materialet vi kom fram til, brukte vi i drøftinger med henblikk på hvordan vi tilrettela det fysiske miljøet for gutter og jenter.

Intervju med barn er en samtale der målet er å få vite hva barn tenker og mener om ett eller flere temaer (Eide og Winger 2003).

Intervju er en kvalitativ metode (Kvale 1997), som blir definert som et intervju som har som mål å innhente beskrivelser av den intervjuedes livsverden, med henblikk på fortolkning av de beskrevne fenomener. Vi ønsket å benytte barneintervju for å finne ut hva jenter og gutter likte å leke med i barnehagen, og hvor jentene og guttene likte best å leke. Vi ønsket å finne svar på noen av spørsmålene vi har stilt i innledningen av rapporeten. Materialet som kom frem, brukte vi i drøftinger med henblikk på hvordan vi tilrettela det fysiske miljøet for gutter og jenter.

I følge FN's barnekonvensjon og Rammeplan for barnehager skal barn være deltakere på en annen måte enn før. De skal bli lyttet til, og få komme med egne synspunkter på sin hverdag. Det utfordrer oss voksne til å lytte til barn på en forpliktende, seriøs og gjennomtenkt måte. Samtaler med barn krever høy grad av profesjonalitet fra den voksnes side, og deres åpenhet og fortrolighet må bli møtt med respekt. Det er visse etiske krav til intervju, og Brooker (2001) setter opp noen etiske retningslinjer for hvordan intervjueren kan behandle barn med respekt under intervjuet. Den sensitive intervjuer vil:

· Planlegge spørsmålene slik at de er akseptable og tilpasset informantens emosjonelle og sosiale modenhet, deres familiebakgrunn og kulturelle bakgrunn.

· Avbryte enhver situasjon som hun oppfatter kan føles frustrerende og vanskelig for barnet.

· Avslutte intervjusituasjonen ved å takke og rose barnet og bekrefte at det har gjort en god innsats, eller på annen måte gi det enkelte barn tilbakemelding som styrker dets selvbilde.

Brooker (2001) sier også at forskeren bør bli en trygg voksen i barnets setting før hun prøver å lokke frem informasjon fra barn, spesielt informasjon av personlig karakter. Videre bør intervjueren kjenne konteksten som barnet er en del av (Doverborg og Pramling Samuelsson 2000) For å intervjue 5-åringer i barnehagen bør intervjueren ha kjennskap til barnehagen som institusjon, for å skjønne hva barnet forteller.

4.2. Praksisfortellinger

For å få adgang til barns verden vil det være hensiktsmessig for vårt prosjekt å bruke metoder som kan gi innsikt i barns tanker. Det å gripe fatt i barns fortellinger vil her være aktuelt (Eide, Winger. Fra barns synsvinkel s. 52-54). For å gjennomføre samtaler med barn krever det kjennskap til barn, og evne til desentrering og samhandling med barn. Skal en bruke barn som informanter krever de at den voksne har evne til selvrefleksjon og bevissthet om sin egen posisjon. Gjennom fortellingen er en avhengig av å kunne skape gode relasjoner mellom barnet og fortelleren. Birkeland har satt opp fire kriterier for en praksisfortelling:

· Fortellingen henger tett sammen med erfaring, og er et personlig utrykk for denne. Den eller de som forteller, er aldri nøytrale, fortelleren må ha tro på sin egen historie.

· Fortellingen er utrykt i daglig språket.

· Fortellingen har et budskap som gjelder utover selve fortellingen ved at den setter i gang refleksjon.

· Fortellingen eksisterer i en sosial kontekst .Fortellingen forutsetter at fortelleren har en eller flere tilhørere å formidle fortellingen til.

Fortelleren kan være en voksen og et barn. Den voksne kan hjelpe barna å gjenfortelle hendelser ved å stille spørsmål. Praksisfortelling gir rom for dialog med spørsmål og svar. Barna kan gjennom de voksnes spørsmål få satt ord på sine erfaringer. I fortellingen er det barna som bestemmer handlingen. En fortellende tekst har en handling. Ved å bruke fortelling velger en å bruke et narrativt perspektiv. Et narrativt perspektiv prøver å gi sammenheng og mening fra fortellerens horisont

I kunnskapssenter for likestilling har vi plukket ut noen rapporter som kan være aktuelt å se nærmere på. Vi kom over en rapport fra Fredrikkes hage (rapport 1 2005). I rapporten så vi at personalet har brukt praksisfortelling som metode. For å motivere personalet i å skrive og å reflektere over praksisfortellingene, leide de inn Førskolelæren Dagny Elise på et personalmøte. I rapporten fra Fredrikkes hage referer de til 10 punkter for praksisfortellingens formål og hensikt.

Førskolelærer Dagny Elise's 10 punkter or praksisfortellingens formål og hensikt:

1. Hjelpe deg å se, og få tankene til å spinne. Praksis og teori kan knyttes sammen i praksis.

2. Aktivisrer praksis gjennom fortellingen om praksis, og Taus kunnskap kan belyses, så gamle slitte regler kan begraves.

3. Hjelpe oss å se lysglimtene, løfta praksis og inspirere.

4. Dokumentasjon på vår praksis.

5. Kan kartlegge barnas modenhet og utviklingstrinn

6. Eksemplet, fortellingen er fin å bruke for eksempel til et samarbeidsmøte medbehold å understreke det jeg vil formidle.

7. Kan belyse sosialt samspill, barn- barn, barn –voksen (ferdigheter –følelser -holdninger)

8. Praksisfortellingen kan hjelpe oss

a. Å stille spørsmål til undring.

b. Se ulike perspektiver

c. Reflektere over handling

9. Praksisfortellingen kan sette dere på sporet.

a. Anerkjennelse på egen praksis

b. Bevisstgjøre holdninger

c. Se nye vinklinger

d. Andre løsninger

10. Dele erfaringer gjennom en innlevende formidlingsform. Banken med egne eksempler – temaet - problemstillingen.

For å samle inn informasjon ønsket vi å bruke praksisfortellinger. Denne metoden kan være en dokumentasjon på vår praksis. Vi ønsket at praksisfortellingene skulle være et utgangspunkt for refleksjoner, samtale og fortellinger i personalgruppa. Vi ønsket også at personalet skulle bli mer bevisst de valg de gjør i det pedagogiske arbeidet i hverdagen. Det er viktig å tenke på at de valg en gjør, får konsekvenser for barns læringsmiljø (Askeland og Rossholt 2005). Ved å bruke praksis fortelling, som er en kvalitativ dokumentasjons metode, er det lettere å se barna over tid og observere og kartlegge relasjoner og det som faktisk skjer barna i mellom. Praksisfortellingene gir oss mulighet til å kartlegge, og å stille spørsmål ved hvordan vi blant annet organiserer det fysiske innemiljøet i barnehagen.

4.3. Kompetanseheving

Vi ble enige om følgende kompetanseheving i personalgruppa: Alle ansatte fikk hver sin studiedag til å lese boken: Jenter, gutter og pedagoger, av Kajsa Wahlstrøm. Deretter valgte vi å vise videoene ”Vilken bra ide”(Jämställdhetsprojekt på Björntomten försola, Gävle), ”Barndommens rike” NRK 2000, samt Hjalli: En uvanlig barnehage, av Anne Mette Kruse og Margrèt Pàla Òlafsdottir på noen av personalmøtene.

For å skape motivasjon og engasjement i personalgruppa, valgte vi å bruke videodrøftinger som en metode i oppstarten av prosjektet.

For å opprettholde motivasjonen og engasjementet, brukte vi personalmøter hvor vi diskuterte ulike caser som omhandlet likestilling, våre holdninger og forventninger til gutter og jenter.

Det ble også avsatt tid slik at personalet fikk lest rammeplanens (2006) temahefter: ”Om menn i barnehagen, om å rekruttere og beholde menn i barnehagen”, og ”Om likestilling i det pedagogiske arbeidet i barnehagen”.

Bøkene ”Fra barns synsvinkel. Intervju med barn- metodiske og etiske refleksjoner” av Brit Johanne Eide og Nina Winger, ”Likeverd” av Kajsa Svaleryd, ”Lyttende pedagogikk” av Ann Åberg og Hillevi L. Taguchi og ”Pedagogiske miljøer og barns subjektskaping” av Elisabeth Nordin-Hultman, var pensum gjennom PUB-studiet, og ble lest av to i prosjektgruppen.

Videre var kursing av personalet en del av kompetansehevingen i forbindelse med prosjektet. I oktober 2006, deltok tre fra prosjektgruppene i en nasjonal likestillingskonferanse på Hell. Tre deltok på Røstadseminaret, hvor Nina Rossholt hadde foredrag om ”Kjønn og likestilling”. Videre så hadde vi møter på barnehagen. Det var både personalmøter og avdelingsmøter, hvor vi arbeidet opp mot prosjektet. På et av personalmøtene hadde vi en innføring i metoden praksisfortellinger. Vi tok utgangspunkt i boka til Anne Tove Fennefoss og Kirsten E. Jansen

”Praksisfortellinger - på vei til innsikt og forståelse”, 2004. Vi snakket om hva er en god praksisfortelling og gjennomgikk den analytiske strukturen teoretisk. Deretter fikk vi presentert ei praksisfortelling som vi analyserte etter analysemodellen til Fennefoss og Jansen 2004. Personalet opplevde dette som lærerikt og en spennende måte å jobbe på.

Videre så hadde vi felles prosjektgruppemøter, der det ble jobbet med spørsmål tilknyttet prosjektet.

Prosjektgruppa reiste til Trondheim på ekskursjon til to barnehager. Målet var å se på det fysiske miljøet og hvordan barnehagene hadde tilrettelagt miljøet for jenter og gutter. Samtidig skulle det være motiverende for videre arbeid med prosjektet for oss alle.

4.4. Videoanalyse

Under del 2 i prosjektet, valgte vi å brukle videoanalyse som en metode. Med videoanalyse, mener vi at vi filmet en bestemt situasjon over et gitt tidsrom. Tilfeldige barn og voksne ble filmet. I forrkant hadde vi avtalt hva vi ønsket å se etter. Når man bruker videoanalyse, er det viktig å avklare med hele personalgruppen hva, hvorfor og når man filmer. Foreldregruppen var også informert og ga sitt samtykke til at vi brukte denne metoden.

4.5. Samarbeidsmøter

Det har videre vært egne prosjektmøter for prosjektgruppa og møter i prosjektgruppene med HINT og begge barnehagene. Personalet har blitt oppdatert underveis, på personalmøter og avdelingsmøter. Det var viktig for å holde motivasjonen og gløden oppe. Det har i prosjektperioden, vært tre foreldremøter hvor vi har fortalt om prosjektet. Foreldrene ble informert om hvor langt vi var i prosessen.

4.6.Dokumentasjon

Personalet har tatt bilder av jenter og gutters bruk av barnehagens fysiske miljø. Dette som en del av dokumentasjonen i barnehagens arbeid med å synliggjøre hvordan jenter / gutter grupperer seg i forhold til leiker og ulike aktiviteter i det fysiske miljøet inne. Vi har også valgt å bruke bilder til å dokumentere det fysiske miljøet i forkant av prosjektet. Det ble brukt som en metode for å se om det skjedde endringer som en følge av prosjektet, før eventuelle tiltak ble gjennomført.

Gjennomføring av de ulike metodene har skjedd gradvis og i perioder, på personalmøter, prosjektgruppemøter og i det daglige arbeidet, gjennom hele prosjektperioden.Viser her til eget punkt om gjennomføring.

5.0. Gjennomføring

Her vil vi fortelle om gjennomføringen av prosjektet. Vi vil si litt om hvordan personalgruppa har jobbet og fått kompetanseheving, hvilke samarbeidsmøter vi har gjennomført og hva vi har dokumentert. Videre vil vi si en del om gjennomføringen av barneintervju og praksisfortellinger. Vi vil si litt om hvordan vi har brukt disse metodene for å innhente data til bruk i vårt prosjekt.

5.1. Barneintervju

Før barneintervjuene ble gjennomført, hadde vi møte i prosjektgruppa. Der gjennomgikk vi de ulike prosessene i et barneintervju, hvordan intervjuet ble utarbeidet og hvordan det skulle gjennomføres. Vi ønsket at kun førskolelærere skulle gjennomføre intervjuet og begrunnet det med de etiske retningslinjene for hvordan intervjueren bør behandle barnet med respekt under intervjuet, der vi ønsket å inneha en rolle som den sensitive intervjuer (Brooker 2001).

Barneintervjuene ble gjennomført i juni 2007. Vi intervjuet til sammen11 barn i alderen 4,6 – 6,4 år. Vi gjennomførte 5 – 6 intervju hver. Intervjuguiden ble utarbeidet og gjennomført av oss. Strukturen i intervjuet, ble bestemt ut fra barnas alder og ut fra hvilket mål vi hadde. Vi ønsket å unngå ledende spørsmål, spørsmål som ledet til ja eller nei. Vi fant fort ut at det var en fordel at vi kjente barnegruppa godt. For barna var vi en trygg voksen i barnas setting. Utgangspunktet når vi startet med intervjuene, var at vi hadde valgt ut hvem av barna som skulle delta, hvilken dag vi skulle starte og at intervjuet skulle skje i frileken. Hvem av barna som skulle intervjues først, hadde vi ikke bestemt. Det fikk situasjonen bestemme – der og da. Det første barnet, ble det barnet som for oss så ut til å være minst opptatt i sin lek. Det var derfor glede (for å få full oppmerksomhet fra en voksen alene) og nysgjerrighet, som preget barnet som skulle intervjues. Vi benyttet de lekerommene som var ledige, til å gjennomføre intervjuene. Noe som var kjent og trygt for barna.

Etter at det var gjennomført tre samtaler, så vi at det var litt vanskelig å komme i gang med intervjuet. Barna strevde litt med å svare. De fikk et kroppsspråk som sa at de ikke likte situasjonen spesielt godt. Vi tolket det som om at dette var en ny situasjon for de, noe ukjent. Det krevde at vi måtte foreta noen justeringer, for å få en god start. Vi endret litt på rekkefølgen på spørsmålene, slik at det første spørsmålet ble visualisert med bilder av de ulike lekerommene vi har i barnehagen. Det medførte et helt annet utgangspunkt. Vi erfarte at små justeringer kan ha en stor betydning. Barna startet med å prate om bildene før vi kom i gang med intervjuet.

Det er på sin plass å nevne at ingen av barna vi hadde tatt ut, hadde gjennomført barneintervju i barnehagen før. Vi som gjennomførte intervjuet hadde erfaring med denne metoden.

Deretter startet vi på nytt med intervjuene. Alle barna svarte, uten å vise tegn til ubehag/utrygghet. Det var individuelt hvor mye hver enkelt barn snakket. Enkelte hadde lange avhandlinger mens andre svarte med enstavelsesord. Vi ville ikke gjøre intervjuet til noe spesielt, men la opp til en dialog med barna hvor vi spurte om vi kunne få prate litt med de om hva de likte å leke med i barnehagen. Fortalte også at vi måtte skrive det ned, så vi ikke glemte hva de hadde svart. Hvert intervju ble avsluttet med ros og anerkjennelse for det barnet hadde svart, samt takk for hjelpen.

Intervjuene ble ikke brukt i foreldresamtaler i etterkant. Dette for å skjerme barna for en fortrolig samtale som de har på barnehagens arena med barnehagepersonalet. Viktig at de opplever trygghet til de voksne. Samtalene ble lagt ut på et personalmøte, slik at personalet kunne se hva barna hadde svart. Med det ble gitt klar og tydelig beskjed om at ingen fikk konfrontere barna med noe av det de hadde sagt. Her er det mange etiske hensyn å ta.

I utgangspunktet hadde vi tenkt å intervjue de samme barna igjen i august måned. Dette for å se om de endringene vi hadde fortatt hadde innvirkning på jenters og gutters lek, både hvor de lekte og hva de valgte å leke med. På grunn av for liten tid, så vi at det ikke var gjennomførbart. Først og fremst fordi vi ikke hadde greid å foreta de store endringene i det fysiske miljøet på det tidspunktet. Da var det også liten hensikt å gjennomføre intervjuene. I desember 2007, greide vi å foreta store endringer i det fysiske miljøet. Det ble ommøblert, foretatt innkjøp av møbler og leker, samt at nesten alle rom ble malt. De økonomiske rammene var gode, slik at vi hadde mulighet til å gjennomføre dette.

Intervjuguide ligger som vedlegg 10.5.

5.2. Praksisfortellinger

Som tidligere nevnt, valgte vi praksisfortelling som en metode i vårt utviklingsarbeid. For å komme i gang med dette brukte vi et personalmøte våren 2007 til innføring for alle ansatte i hva en praksis fortelling er. Vi tok utgangspunkt i boka til Anne Tove Fennefoss og Kirsten E. Jansen ”Praksisfortellinger-på vei til innsikt og forståelse”, 2004. Vi snakket om hva som kjennetegner en god praksisfortelling og gjennomgikk den analytiske strukturen teoretisk. Deretter fikk vi presentert ei praksisfortelling som vi analyserte etter analysemodellen til Fennefoss og Jansen 2004. Personalet opplevde dette som en spennende og lærerik måte å jobbe på.

Til tross for at personalet opplevde dette spennende må det sies at det etter hvert ble litt tungt å komme skikkelig i gang. Vi som ledere for prosjektet følte at vi maste om å få inn noen fortellinger. I denne perioden opplevde vi en del personalbytte, der flere i prosjektgruppa ble borte over tid. Dette preget en del av hverdagen vår og tiden ble brukt til innkjøring av nytilsatte. De skulle bli kjente med rutiner, barnegruppa, foreldre og resten av personalet. Det føltes som om at vi startet litt på nytt. Men slik er faktisk barnehage hverdagen i perioder.

En annen faktor til at vi strevde med å komme i gang, kan være at vi startet litt for avansert. De fleste som skulle skrive praksisfortellinger hadde lite skrive erfaring på det område fra før av. Etter hvert kom vi over ett kurstilbud fra DMMH som omhandlet praksisfortellinger.

To av personalet dro på kurs. De fikk mange gode tips i hvordan man skulle komme i gang med selve skriveprosessen. Hva man kunne starte med og hvilke teknikker som var mest hensiktsmessige å ta i bruk.

På neste personalmøte fikk de som hadde vært på kurset referere fra kurset og bruke en del tid på ”hvordan komme i gang”. Vi delte ut egne notat bøker som skulle brukes daglig når vi var på jobb. Vi fokuserte på hva som var forskjellen på en beskrivelse og en fortelling. Vi gjennomførte noen enkle skrive tekniske lek øvelser. Dette gjorde at selve skriveprosessen ble enklere. Vi delte personalet i grupper og sørget for ar det var en førskolelærere på hver gruppe. Deretter skrev hver gruppe ned noen praksisfortellinger i fellesskap. Til slutt la vi fram alle fortellingene i plenum. Fortellingene var fra ulike hverdagsaktiviteter fra barnehagehverdagen. Dette for visualisere for alle at historiene kan være veldig forskjellige. Noen var veldig enkle, mens andre var lange og utfyllende. Tilbakemeldingene fra personalgruppa var positive. Allerede dagen etter kom det inn flere fortellinger. Personalet fikk en ny motivasjon for å fortsette. De følte at de hadde fått en bedre forståelse og økt kunnskap om å skrive praksisfortellinger.

Vi ble enige om at de pedagogiske lederne skulle videre utvikle dette på avdelingsmøtene og at det skulle avsettes tid, på hvert møte. Videre skulle alle bruke den lille notisboka til å skrive ned fortellinger fra hverdagslivet i barnehagen.

De praksisfortellingene som vi brukte i dette prosjektet, er relatert til tema kjønn og likestilling og ligger som vedlegg. Hva vi fikk ut av disse, kommer vi tilbake til under drøftingsdelen.

Vi følte nå at vi var godt i gang med metoden. Vi hadde fått mange praksisfortellinger som var relatert til vårt prosjekt om kjønn og likestilling. Dette ble et verktøy som ble mye brukt og som fremdeles er i bruk.

5.3. Kompetanseheving

Som nevnt ovenfor, hadde hele personalgruppa hevet sin kompetanse innen det å ta i bruk praksisfortellinger som metode, samt fått et innblikk i hvordan en lagde og gjennomførte et barneintervju.

I starten av prosjektet, fikk personalet som var med i prosjektgruppa avsatt tid til å lese faglitteratur, boken ”gutter, jenter og pedagoger”. Deretter skulle alle lese Rammeplan og handlingsplan for likestilling i barnehagen. Dette for at vi skulle få et felles utgangspunkt med videre arbeid. Under prosjektmøtene, personalmøtene og avdelingsmøtene, ble faglitteraturen diskutert. Påstander som ”guttene får tid, og de blir prioritert – jentene må vente”, ”guttenes interesser prioriteres – jentene må klare seg så best de kan”, guttene tar plass og beveger seg over store arealer – jentene forholder seg i ro”, ble kastet fram og det skapte mange fruktbare og interessante diskusjoner. Mange spørsmål dukket opp, som blant annet: Hvordan er det i vår barnehage? Gir vi gutter og jenter like muligheter og hvilken betydning har det fysiske miljøet? Hvem får sine behov tilfredsstilt først? Dette var med på å sette i gang mange refleksjoner blant personalet og vi merket tydelig at en bevisstgjøring rundt egen praksis, sakte men sikkert startet. Personalet ble mer opptatt av hvilke barn som lekte hvor og hva de lekte med, hvem lekte med hvem og ikke minst, hvilket tilbud ga vi barna? Det som tidligere kunne ha vært en selvfølge, var plutselig ikke en selvfølge lengre. Som eksempel kan jeg nevne at før prosjektet startet kunne en av de mannlige assistentene ta med seg de eldste guttene på fotballbanen for å spille fotball. Enten på oppfordring fra pedagogen eller på eget initiativ. Nå ble det stilt spørsmål om hvorfor det bare var guttene som skulle få tilbud om å spille fotball.

Videre arbeidet vi med ulike videoer, ”Hjalli: en uvanlig barnehage”, av Anne Mette Kruse og Margret Pala Olafsdottir, ” Vilken bra ide” fra Jämställdhetsprojekt på Björntomten försola, Gävle og ”Bardommens rike”, NRK 2000. Vi valgte samme arbeidsmåte som ble vist på videoen ”Hjalli: en uvanlig barnehage”. Her følger en beskrivelse på hvordan vi arbeidet med den. Ut fra filmen, hadde vi utarbeidet noen spørsmål som det skulle reflekteres over i mindre grupper. Nok en gang ble vi overbevist om at dette er en metode som fremskaper gode refleksjoner og bevisstgjøring blant personalet, som gjør at de hever sin kompetanse. Det ble likevel viktig for oss å få noe ned på papiret, så gruppene måtte levere inn noe skriftig. Barnehagepersonalet er kjent for å sitte inne med mye taus kunnskap, men en ser hvor viktig det er å få skrevet noe ned, nettopp for å synliggjøre noe av den kunnskapen vi tilegner oss og som vi sitter inne med.

Som et ledd i arbeidet med prosjektet om likestilling og det fysiske miljøet i barnehagen, dro prosjektgruppa på ekskursjoner til to, forholdsvis nye, barnehager i Trondheim. Målet var å se på det fysiske miljøet og hvordan de barnehagene hadde tilrettelagt miljøet for jenter og gutter. Samtidig skulle det være motiverende for videre arbeid med prosjektet for oss alle.

Som tidligere nevnt, var det barnehager som hadde det fysiske miljøet i fokus. Vi ønsket samtidig å se i hvor stor grad deres planleggingsarbeid vektla temaet ”likestilling”. På de to barnehagene fikk vi omvisning og en innføring i hvordan de vektla det fysiske miljøets betydning i forhold til gutter og jenter. Vi møtte to ulike barnehager, hvor den ene var i stor grad minimalistisk, med lite utvalg av leiker og lite hjemmekoselig. Denne barnehagen la vekt på temaarbeid, der pedagogisk dokumentasjon var i fokus. Rommene var innredet etter ulike aktiviteter, som for eksempel; lysrom, kunstrom, datarom og konstruksjonsrom.

Den andre barnehagen var helt ny og var inndelt etter barnas alder. I denne barnehagen var det bare 4 – 5 åringer. Denne barnehagen var mer hjemmekoselig, men også her var rommene inndelt etter aktiviteter. Barna valgte selv hvilken aktivitet de ønsket og personalet valgte selv hvilken aktivitet de skulle ha ansvar for. Et godt utgangspunkt til indre motivasjon.

Det ble tatt en del bilder av det fysiske miljøet inne. Dette for å kunne drøfte i etterkant av ekskursjonen. Prosjektgruppa hadde i etterkant et møte sammen med hele personalgruppa, der vi viste bilder og diskuterte erfaringer og inntrykk vi hadde gjort oss med tanke på det fysiske miljøet. Alt fra store møbler til små møbler, møblenes plassering, hvilke leker og hvordan tilrettelegger vi de ulike lekene, valg av farger, innredning av rommene, store rom kontra små rom og lignende.

Vi var også på ekskursjon til Østersund. Der besøkte vi to barnehager, og en av de barnehagene var Bikuben. Det besøket var med på å starte noen nye prosesser hos oss. Det var en spennende barnehage med mange små og store rom. Det var lite kjønnspreget leker å se, men mye verdiløst materialer. Det var materialer som var med på å skape kreativitet og fantasi. Personalet ved Bikuben vektla prosessen i det barna gjorde og de jobbet aktivt med pedagogisk dokumentasjon. Vi fikk det inntrykket av at de hadde et likeverdig tilbud for både gutter og jenter – både i det fysiske miljøet ute- og inne.

I mai 2007, deltok vi på ”Klikk der” konferanse på Hell. Dette var til god hjelp, da vi i august måned tok i bruk digitalt verktøy (PC) sammen med barna.

Daglig leder deltok i november 2005, på landskonferanse om ”Den gode barnehage er en likestilt barnehage”. Mimi Bjerkestrand, leder i seksjon barnehage, uttrykte da klart og tydelig at skulle vi lykkes med å nå målene i handlingsplan for likestilling, måtte partene i barnehagesektoren inngå et forpliktende samarbeid. Noe som er blitt forankret tydelig i en ny og revidert rammeplan for barnehagen. En fra prosjektgruppa deltok på likestillingskonferanse på Hell, oktober 2006. Hvor hovedtemaet var å få ”menn inn i barnehagen”.

To av oss deltok også på barnehagekonferanse i Tromsø, der temaet var: ”En likestilt barnehage”. Under denne konferansen fikk vi bekreftet mye av det vi selv hadde erfart. Et av innleggene fra Kanvas, hadde temaet: ”Har gutter og jenter like muligheter i din barnehage?”. Dette førte nok en gang til mange fruktbare diskusjoner og refleksjoner i personalgruppa. Som for eksempel at som pedagog og omsorgsgiver er vi med på å forme barnas oppfatninger om seg selv og om det å være gutt og jente. Som profesjonell har vi et stort ansvar og være oss bevisst disse holdningene.

Dette prosjektet førte oss også til Nasjonal barnehagekonferanse i Kristiansund i februar 2009. Der deltok tre fra prosjektgruppe. Karin Hultman hadde et innlegg om ”Åskape sin kjønnende identitet med tingen”. Dette innlegget passet perfekt for vårt prosjekt. Hultman refererte til at det tidligere har vært sterk fokus på de sosiale relasjonene mellom barn/voksen og barn/barn i barnehagen. Dette anses også som viktig i dag, men Hultman trakk inn andre faktorer som også er av betydning, som ting, rom og arkitektur i barnehagen. ”Tingen”, er det materialet (leken, boka, fargeblyantene) som barnet aktivt er opptatt med. Relasjonen barnet har til ”tingen”. Da er det også viktig at det er kvalitet på ”tingen” barnet er i befatning med. At de har kvalitet og fungerer slik de skal. Tingen kan også være det fysiske miljøet rundt barnet. Det å ha et innbydende, oversiktlig og ryddig fysisk miljø, vil ha stor innvirkning på barnas lek og interesse for ”tingene” de er i befatning med (som for eksempel sortering av leker, ryddig og oversiktlig familiekrok, barna vet hvor de finner de ulike formingsaktivitetene og lignende).

5.4. Videoanalyse

Før vi startet denne delen av prosjektet, diskuterte vi i personalgruppa bruken av videoopptakene. Heldigvis var personalet allerede godt kjent med videoanalyse som metode. Av den grunn var det ingen som stilte seg kritisk til filmingen. Selve gjennomføringen av videoopptakene, ble gjort over en periode på 3 uker. Vi bestemte oss for at filmingen skulle skje tre formiddager pr uke og filmingen skulle skje under påkledningen i gardreroben. Det varierte fra dag til dag hvem av personalet og hvem av barna som var i garderoben. Noen dager var det bare menn i garderoben mens andre dager var det bare kvinner – noen ganger var begge kjønn til stede. Vi koblet opp videokamera med lyd, slik at den gjorde opptak av hele garderoben. Deretter filmet vi sekvenser på ca 20 min.

Vårt mål var å observere:

1. Relasjonene mellom jenter/gutter og personalet

2. Henvender personalet seg mest til jenter eller gutter?

3. Hvem fikk mest hjelp under påkledning? Jenter eller gutter?

4. Hvor plasserer personalet seg i garderoben for å gi barna støtte under påkledningen. Er det forskjell på menn og kvinner?

5. Hva signaliserer personalet med kroppsspråket?

Analysen av filmsekvensene var hovedarbeidet i denne delen av prosjektet og ble utført av pedagogisk leder og daglig leder. Ekstern veileder var også til stede deler av analysen.

5.5. Samarbeidsparter og samarbeidmøter

Våre samarbeidspartnere gjennom prosjektet var HiNT, Gjemble barnehage, Fylkesmannen i N-Trøndelag og selvfølgelig foreldrene.

Etter at det ble bestemt at vi skulle delta i FOU-arbeidet, førte veien oss videre til HiNT på et felles møte, hvor alle faggruppene var til stede. Noen avklaringer ble gjort, bla at hver barnehage skulle velge ut ei prosjektgruppe som besto av 5-6 personer. Dette av økonomiske årsaker. Intensjonen med prosjektgruppene, var at de personene skulle bli mer faglig oppdatert på temaet ”likestilling”, gjennom kurs og studiedager. Samtidig ville vi arbeide med prosjektet for hele personalgruppa slik at vi fikk alle med på laget.

Får å sikre at det ble jobbet aktivt med prosjektet på begge avdelingene, valgte vi å ta med to av personalet fra hver avdeling, samt daglig leder, i prosjektgruppa. I og med at vi i forkant visste at hovedprosjektet ville strekke seg over tre år, valgte vi å ha med fast ansatte. Dette for å sikre stabilitet. Kun en av de to mannlige ansatte hadde fast stilling og han var selvskreven medlem av gruppa. Vi innhentet så ønsker fra resten av personalgruppa om hvem som kunne tenkt seg å bli med i prosjektgruppa. Det ble til sammen 5 ansatte.

Daglig leder var selvskreven i gruppa. Hun har det overordnede ansvaret for hvordan prosjektet blir drevet i barnehagen. Fra prosjektgruppa ble det pekt ut en prosjektleder, pedagogisk leder. Det var daglig leder og prosjektleder som var bindeleddet til samarbeidspartnerne i prosjektet.

(se vedlegg 10.1 Organisasjonskart)

Vi involverte hele personalgruppa og hadde et drøftningsmøte omkring hva som var relevant for oss å ha som problemstilling under dette 3-årsprosjektet. På bakgrunn av dette, fikk vi med personalgruppa fra dag en. Dette mente vi var viktig for å skape motivasjon hos alle. Her fikk alle si hvilke tanker de hadde omkring temaet ”likestilling”. Vi hadde en dialog der alle ble hørt og anerkjent for sine ytringer.

Deretter møttes begge prosjektgruppene fra Gjembe og Casa Musica, for å utarbeide en plan for veien videre.

På samme møte ønsket vi å diskutere/drøfte ulike spørsmål, med utgangspunkt i Wahlstrøms bok: Jenter, gutter og pedagoger. Videre skulle vi se videofilmen: ”Vilken bra ide”(Jämställdhetsprojekt på Björntomten förskola, Gävle).

De ulike spørsmålene vi drøftet var:

1. Ut fra filmen vi nå har sett, er det aktiviteter i vår barnehage som er spesielt tilrettelagt for gutter eller jenter?

Er det aktiviteter vi ser at jenter eller gutter blir mer tiltrukket av enn andre?
Ser vi endringer i det fysiske miljøet som kan bedres med tanke på gutters og jenters leik?
4. Hva legger dere i ordet likestilling?

Etter dette møtet, samlet vi inn den informasjonen vi hadde fått, hørt på personalets behov og utarbeidet en handlingsplan. I perioden fram til våren 2007, ville vi holde fokuset rettet mot det fysiske miljøet. Vi ville se nærmere på om det fysiske miljøet i barnehagen var lagt til rette for at barn hadde like muligheter til å velge aktiviteter, uansett kjønn. Et område som fattet hele personalgruppas interesse og som alle hadde en mening om – et emne der alle hadde noe i bidra med.

I starten av prosjektet, kom prosjektgruppa fra HiNT, for å gjennomføre et gruppeintervju av vår prosjektgruppe. Dette intervujet var et ledd i HiNT sitt forskningeprosjekt. Samme prosjektgruppe kom tilbake våren 2007, får å foreta individuelle intervju med de samme personene. Ved prosjektets slutt, ble det igjen foretatt et gruppeintervju. Dette for å se utviklingen av de som deltok i prosjektgruppa.

Som tidligere nevnt, har det i prosjektperioden fram til nå, vært tre foreldremøter hvor temaet kjønn og likestilling er blitt diskutert. Anne Lise Sandnes Voll, har deltatt på to av møtene. Det første møte var da foreldregruppa selv tok initiativ til temaet og det andre møte var våren 2007. Da ble det lagt opp til gruppediskusjoner omkring barnas lek og valg av aktiviteter. På det siste foreldremøte, hadde vi en oppsummering om hvor langt vi hadde kommet i prosjektet, endringer vi hadde foretatt og hva vi ønsket å gjøre videre. Vi informerte også om den kompetansehevingen som personalet hadde vært igjennom. Foreldrene har hele tiden vært informert om hvor langt vi var kommet i prosessen gjennom ulike skriv.

I november 2007, kom prosjektgruppa fra HiNT til vår barnehage. Hele personalgruppa var representert. Berit Verstad hadde et innlegg om det å bli KJØNNET. Hun åpnet opp for en dialog med personalet der vi diskuterte hva vil det si å bli et kjønn – sosialt kjønn kontra biologisk kjønn. Verstad snakket om mannen som et første kjønn og kvinnen som alltid og kanskje fortsatt er , det annet kjønn. Man er ikke født kvinne, men man blir kvinne.

Våren 2008, hadde vi felles personalmøte hvor alle samarbeidpartnerne var til stede. Da fikk barnehagene høre hvordan HiNT hadde jobbet med sin forskningsdel og noen resultater de var kommet fram tii så langt i prosjektet. Høsten 2009 var vi alle samlet nok en gang. Vi hadde oppsumering av hele prosjektet og resultater fra forskningen.

5.6. Dokumentasjon

Tidlig i prosjektet tok vi masse bilder av barn i lek. Vi tok bilder av rom uten barn og voksne tilstede. Disse skulle brukes under barneintervjuene og brukes som en del av kartleggingen av hvor barna leker.

I vår barnehage har de ulike vaktene faste rom som de voksne må forholde seg til. Dette gir en god oversikt over hvor det enkelte barn leker, hva det leker med og med hvem det leker med. Vi brukte personalmøtene til samtaler omkring observasjonene som de voksne hadde gjort i frileken. Slike uformelle observasjoner var viktige for oss. Med uformelle observasjoner mener vi de observasjoner som personalet tar under den daglige kontakten med barna. De blir ikke blir skrevet ned i et skjema, men fortalt videre muntlig. Dette er en type observasjoner som vi tror det er flest av i det daglige og blir av den grunn viktig.

Vi fokuserte på hvilke rom som var populære, hva lekte barna med, hvem lekte med hvem og hvilke voksne var mest omsvermet? Var det noen voksne som var mer populære enn andre og i så fall hvem og hvorfor? Hvilket kjønn hadde den voksne som eventuelt var mest omsvermet? Var det jenter og gutter som lekte sammen eller grupperte barna seg etter kjønn og eventuelt etter alder? Var det noen rom som var mer populære hos guttene og omvendt? Hva ville skje hvis de faste voksne flyttet på seg? Dette var spørsmål som vi tok med oss på personalmøtene og avdelingsmøtene og diskuterte.

Det vi opplevde etter slike samtaler på personalmøtene, var at alle i personalgruppen ble mer bevisst på å observere hyppigere over disse spørsmålene. Vi diskuterte og reflekterte sammen under pausene og ofte kom det frem ideer på hva som kanskje burde endres. Hva kunne vi gjøre med inne miljøet slik at alle de ulike behovene ble dekt?

Ut fra det vi så gjennom observasjonene, ønsket vi endre det fysiske miljøet.

Dokumentasjonen ga oss noen nye ”øyne” som hjalp oss til å se hva vi mente kunne utbedres i vår barnehage. Her fikk hele personalgruppen være med på å forme og prege rommene. Hvilke konkrete endringer som ble gjort vil vi komme tilbake ti.

Denne høsten prøvde vi å ha rene gutte- og jentebord under måltid. Dette tror vi var med på styrke hvert enkelt kjønn. Våre erfaringer her var at jentene som vi fra før av opplevde som stille, kunne nå til tider være støyende . Ved guttebordet var tilbakemeldningene motsatt. Guttene som opplevdes som støyende, virket nå mer avslappet og rolig i dialogen rundt bordet. I tilegg hadde vi ett bord der kjønnene var blandet. Her var tendensen at guttene ropte mer for å bli hørt, men at også jentene pratet høylytt.

En gang i uken hadde vi tilgang på en stor gymsal. Under dette prosjektet hadde vi i perioder jobber bevisst på å gi begge kjønn like muligheter til lik fysisk utfoldelse. Vi hadde jobbet spesielt mye med brytelek. Barna gikk sammen to og to, kledd av seg på overkroppen og utførte leike-brytekamper oppe på en tykk madrass. Guttene var i begynnelsen veldig ivrig. Jentene observerte mest, men etter hvert kom de også på banen. Guttene opplevde også at jentene var streke. Guttene ville gjerne bryte med jentene og omvendt. Om dette førte til tøffere jenter, kan vi ikke dokumentere.

Vi har også hatt fokus på det estetiske inne på barnehagen. Hvordan henger vi opp bilder, hvordan skal bakgrunnen på en plakat være, hvordan skriver vi en beskjed, hvilken skrift type på datamaskinen brukes. Dette var ting vi diskuterte som en følge av alle de ulike ekskursjonene gjennom dette prosjektarbeidet. I dag så er alt av tekst på avdelingen av samme type skrift og skrevet på data. Vi har blitt beviste på at dette er og en viktig del av det fysiske innemiljøet i barnehagen.

6.0. Resultat og drøfting

6.1. Barneintervju

Intervjuene er nummererte med nr fra 1 til 11 i høyre hjørne på hvert enkelt intervju. Bokstaven ”j” og ”g” forteller om det er jente eller gutt. Når vi analyserte intervjuene, brukte vi tallkoder fra 1 til 11. Alle intervjuene og bildene som ble brukt som hjelpemiddel, ligger som vedlegg.

For å få analysen av intervjuene mest mulig oversiktlige, valgte vi å dele inn de ulike spørsmålene etter rom, interesser/aktivitet og relasjoner/kjønn.

Rom

Barna ble først spurt om de kunne peke på det bildet av det rommet de syntes var artigst å leke i. På det 3.spørsmålet, ble de spurt om ”hvis det ikke var ledig på det rommet som de likte aller best, hvilket rom ville de leike på da?” Når vi analyserer de innhentede dataene om hvor de likte å leke, tok vi utgangspunkt i de to spørsmålene.

Ut fra intervjuene, så vi at alle rommene i barnehagen blir benyttet av barna, bortsett fra ett rom – leserommet. Hvorfor? Når vi så på bildet i ettertid, var rommet avbildet i en slik tilstand at det ikke innbød til lek og aktivitet. Stolene var ryddet opp på bordet og ikke en bok eller en leke var å se på bildet. Hvor stor betydning hadde det? Eller har det noe med barnas alder eller kjønn? Ut fra teori om 4-5åringen, vet vi at i utgangspunktet, så er barna i en alder der de aller fleste er opptatt av bøker. Ut fra uformelle observasjoner, så vi også at personalet ikke var flinke til å bruke dette rommet. En diskusjon i personalgruppa i forhold til pedagogisk tilrettelegging, ville nok vært med på å endre dette. Høytlesing for barn, er noe vi alle vet er viktig og som engasjerer de fleste barn, uavhengig av kjønn, i denne aldersgruppa. Her er det de voksne som må ta ansvar.

Musikkrommet var populært både for jenter og gutter. Til sammen 7 av barna (nr 1j-2j-3j-4j-9g-10g-11g), ønsket å leke der. Kan det ha betydning om at det var 7 av de eldste barna eller er det bare en tilfeldighet? Musikk er en aktivitet som ikke er kjønnspreget. Både gutter og jenter liker musiske aktiviteter. Med musiske aktiviteter, mener vi dans, rockeband, sang, lek med rytmeinstrumenter og å lytte til musikk. Rommet er stort og har stor takhøyde, og innbyr til fysisk aktivitet. Dette er også en aktivitet som kjennetegner 4-5 åringen.

Det som var veldig overraskende, var at så få av barna valgte familiekroken (nr. 4j og 5g). Hadde vi foretatt intervjuet et halvt år tidligere, vet vi at vi ville fått helt andre svar. Da lekte mange av de samme barna i familiekroken mesteparten av dagen, uavhengig av kjønn. Det kan være med å fortelle oss noe om at den type leik kan være alderspreget. Dette fremhever også Lisa Miller i sin bok ”Forstå 4-åringen”, hvor mor, far og barn er en populær lek. Det yngste barnet som ble intervjuet var 4,8 og vi ser at utviklingen av leken er blitt mer avansert i et mer likeverdig forhold. Lesley Holditch sier i sin bok at 5-åringen er i en fase der de lærer seg å leke sammen – på ordentlig.

Interesser/aktivitet

To av de eldste(10g-11g), likte ikke å være i gymsalen. Begge fortalte at de ikke likte fange-ta leiker. Hva er årsaken til dette? Er det forbundet med alder eller kjønn? Siden det kun var de to eldste guttene som nevnte dette, kan årsaken ligge i at vi forventer at gutter i denne alderen skal like den type aktivitet? Hadde vi vært like overrasket hvis det var to jenter som uttrykte det samme? Temaheftet om likestilling (Rossholt 2006), sier at ”barnet er ikke bare jente eller gutt i barnehagen, de blir også et kjønn og kjønnes hele tiden av seg selv, av andre barn og voksne. I tilfelle nevnt ovenfor, kommer det tydelig fram at barnet kjønnes av de voksne. Vi har andre forventninger av gutter enn av jenter.

De samme barna uttrykte at de ikke leker med jenter. Ut fra Lesley Holditch bok ”Forstå 5-åringen”, leker fremdeles 5-åringen på tvers av kjønn, men at de er i en alder hvor dette raskt kan endre seg.

Ellers så vi at mye av det det ene barnet sa, stemte overens med det det andre barnet sa. Dette gjelder hvem de lekte mest med og hva de lekte (4j-6g).

Relasjoner og kjønn

5 av barna uttrykte at de lekte med barn av samme kjønn (2j-8g-9g-10g-11g), mens 6 uttrykte at det var artig å leke med det motsatte kjønn (1j-3j-4j-5g-6g-7g). Dette forteller oss at barn er forskjellige, uavhengig av alder og kjønn. En skal være forsiktig med å generalisere. Alle 4-åringene er ikke like. Heller ikke 5-åringene. Det samme gjelder gutter og jenter.

2 av barna (2j-9g) utpekte seg når de begrunnet hvorfor de ikke lekte med det motsatte kjønn.

Her beskriver de typiske jente-og gutteleker. 9g beskriver jenteleker som barbie og sånn, mens gutter liker å leke superhelter. Sitat fra 9g: ”Guttene er sånn som meg og da leker vi likens. Jeg liker ikke jentenes lek med dokker og sånn. Guttene leker superhelter og sånn”. 2j beskriver at gutter leker leker som hun ikke ønsker å leke, som Tazan, Zonic og motorsykler, mens hun liker å perle sammen med andre jenter. Sitat fra 2j: ”jeg liker å perle med jentene. Guttene liker Tarzan, motorsykkel og Zonic og sånt og det liker ikker jeg”. Hva er det som gjør at barn uttaler seg slik? De kjønner seg selv og andre ut fra de interessene de har (Aasebø og Melhus 2005). Hvor henter de selv informasjon fra? Signalene vi voksne, samt hele samfunnet, sender ut til barna, er nok en stor bidragsyter her. Dette viser også at de er i en alder der de er bevist i forhold til kjønn.

Når vi utarbeidet intervjuguiden, var vi opptatt av at vi skulle unngå ledende spørsmål, spørsmål som ledet til ja eller nei. Siden vi intervjuet noen av de eldste barna først, så vi ikke det problemet i tide. Det var først når vi gjennomførte intervjuet med de yngste barna at vi faktisk fikk ja og nei-svar fra noen. Dette skulle vi kanskje sett i forkant, mens vi utarbeidet intervjuguiden. Dette blir også tatt opp av Eide og Winger 2003, fra boka ”Barns synsvinkler”. Her blir spørsmålsformuleringen lagt stor vekt på. I ettertid ser vi at vi skulle brukt hva og hvordan – spørsmål, som fordrer et fortellende eller beskrivende svar.

Når det gjelder rekkefølgen på spørsmålene, valgte vi å endre rekkefølgen etter tre intervju. Vi opplevde først at det var litt vanskelig for barna å svare. Det første spørsmålet lød da:

” Hva liker du best å leike med i barnehagen?” Dette var tenkt som et åpent og undrende spørsmål, der barnet fritt kunne fortelle hva det likte å leike med. Det ville også gitt oss (intervjueren) et bilde på hva som er barnets umiddelbare tanker omkring leik (Cederborg 2000). I stede måtte vi snu på det hele og starte med det spørsmålet der vi hadde bildene som et hjelpemiddel. Det var helt motsatt av det Cederborg beskrev i sin teori. Vi velger også å tro at det er av stor betydning at barna ikke var kjent med barneintervju i forkant.

6.2. Praksis fortellinger

Vi skrev under gjennomføringen av praksisfortellinger at vi opplevde det litt tungt å komme i gang. Det har vært en utfordring å få personalet til å skrive ned praksisfortellinger som er knyttet opp direkte opp mot problemstillingen vår. Siden vi har valgt praksisfortellinger som metode, ser vi begrensingene i disse dataene vi har fått inn.

Vi har valgt å nummerere forellingene fra 1-6 og de ligger som vedlegg nr 12.4.

I forhold til vår problemstilling i del 1, hvor fokus er rettet mot det fysiske inne miljøet og tilrettelegging for 4-5 åringen, vil vi trekke frem praksisfortelling nr.1, heretter forkortet som PT nr.1, som et eksempel.

Guttene er på musikkrommet og har samlet seg i en liten gruppe på fire. I det samme rommet, leker også to jenter, uvahengig av guttenes lek. Etter en stund får guttenes lek et høyt lydnivå. Jentene oppsøker en voksen som kan få guttene til å være stillere.

Her kan vi trekke inn Nordin Hultmann som sier litt om hvordan barnehagens fysiske miljø påvirker barnas adferd og selvoppfatning. Hun snakker om hvordan vi ser på barnet som problem, istede for å se på fommet. Rommene i barnehagen er sosiale handlingsrom. Pedagoger må legge til rette for alle typer leik. Her har vi et rom som er tilettelagt for leik med lyd. Det er mulighet til å lukke døren, den er lydtett. Det ble gjort i denne situasjonen. Guttene fikk fortsette med sin lek uforstyrret, mens jentene ble ”overtalt” til å flytte leken sin i et annet rom,

Refleksjon rundt denne situasjonen, får oss til å tenke på hvilken betydning har voksen-rollen. Hva godtar vi voksne av gutter kontra jenter. Er det lettere å unngå konflikter med guttene? Ville reaksjonen vært annerledes hvis det var jentene som bråkte og guttene som ”klaget”? Burde den voksne ha prøvd å legge forholdene til rette slik at både guttene og jentene kunne ha fortsatt sin lek i det samme rommet? Hva gjør det med jentenes selvoppfatning at det er de som må forflytte seg med sin lek i et annet rom? Er det bestandig jentenes lek som flyttes over fra et rom til et annet eller gjør vi det samme med guttenes lek også? Musikkrommet vet vi ut ifra barneintervjuene at det er et populært rom som de aller fleste barna ønsker å leke i, både for gutter og jenter.

Når vi kjenner til hva som er typisk for 5 åringen så kan vi se litt av at guttene grupperer seg i litt større grupper og at jentene ofte har bestevenninnegruppen med en venninne. Dette sier Lesley Holditch i boka ” Forstå 5-åringen”(1995) . Vi kan se litt av dette i PT nr.1 og kanskje enda mer i PT nr.5. Der ser vi jentene som leker sammen i ei gruppe på to. Guttene sitter i sandkassa og er ikke på noen måte berørt av jentenes tilnærming. Guttene er dypt konsentrert om sitt lekeområde og har ingen åpning for å slippe jentene inn til seg.

PT.nr 4 handler om det å bli et kjønn. Jenta som sier at hun har en laserpistol må forklare seg for gutten om hvorfor hun har en slik pistol. I rammeplanen 2006 i tema heftet som omhandler likestilling, sier Nina Rossholdt noe om det å bli kjønnet. Den ene gutten spør jenta om hun er gutt. Dette gjør han fordi han har blitt kjønnet ved hjelp av barn og voksne til å se på seg selv som en gutt og at det kulturelle rundt ham forventer at gutter leker med pistoler, ikke jenter! Her ser vi hvor viktig det er at vi voksne er oss bevisst på hvordan vi legger til rette for at barn kan bli kjønnet. For jenta var det en selvfølge at også hun kunne leke med pistol. Å leke på tvers av kjønn, var heller ikke noe problem for henne. Hun kan godt leke på tvers av kjønn, noe som også er veldig typisk for 4 åringen, jamfør Lisa Miller ” Forstå 4-åringen” (1993)

I PT nr.2 ser vi mye av det som vi har beskrevet tidligere. Denne fortellingen handler om det å bli ett kjønn og om hva som forventes av jenter og gutter. Gutten som har lyst til å leke med sminkedokka, men som må ha ”tillatelse” eller ”aksept” av en voksen for å leke med den. Fortellingen forteller om hvor viktig voksenrollen er. Vi som voksne må se hvert enkelt individ og gi bekrefte det. Barnehagen skal i følge barnehageloven§3 bidra til barns medvirkning. Her er det en gutt som uttrykker tydelig at han ønsker å leke med sminkedokka. Våre holdninger til hvilke leker og aktiviteter som vi legger til rette for, skal gjenspeile det barna ønsker. I denne fortellingen ble det lagt til rette for lik lek uavhengig av kjønn. Fortellingen sier noe om at 5åringen er mer bevisst sitt kulturelle kjønn.

PTnr.5 handler om at jenter og gutter i 5 års alderen vet at det er noe som heter kjærester og litt om hva det innebærer. Jenta i fortellingen er bevisst sin rolle og vet at når man skal være kjærester, så må man like hverandre.

6.3. Kompetanseheving

Å få avsatt tid, var noe av det aller viktigste i vårt utviklingsprosjekt. Personalet måtte få tid til å sette seg inn i ny faglitteratur. Faglitteratur som måtte være forståelig for alle. Dette med tanke på at det var både ufaglærte assistenter og pedagoger som var deltakere i prosjektgruppa. Derfor var det viktig å vurdere litteraturen nøye. Ble det valgt for vanskelig faglitteratur, var vi redd for at noen skulle miste motivasjon til å delta. Deretter måtte hver enkelt få tid til å sette seg inn i faglitteraturen, jobbe med den over tid og få den inn under huden. Dette var faktorer vi syntes vi lyktes med, under prosjektet. Gjennom diskusjoner om faglitteraturen og praksisen i vår barnehage, ble det utviklet et stekt fellesskap som hadde et felles mål; å komme videre, jfr. Lauvås og Havdal's teori om praktisk yrkesteori (1990/1994). Alle deltakere ble for oss en viktig bidragsyter, noe som medførte at alle var aktører. Dette stemmer overens med Tom Tillers bok , hvor han sier at alle mennesker har behov for fora der de får være aktører og der noen lytter til det de har å si.

Nye refleksjoner har vi delt, gjennom hele prosjektperioden. Så vel på møter som på pauserommet. Vi har hatt en åpen dialog der vi har delt ulike erfaringer og fått spørsmål og svar på det vi har utvekslet. Å kunne fortelle seg selv i varme, aksepterende miljøer har betydning i livet (Tom Tiller s. 117), og er en god motivasjonsfaktor for å komme videre. Vi har verdsatt det hver enkelt har vært med på å bidratt gjennom ros og anerkjennelse, noe som har gitt personalet en positiv opplevelse. Som Tom Tiller sier i sin bok” når mennesker lykkes av og til, så øker stoltheten og gløden over å jobbe viser seg fram i form av glede”.

Alt vi har lært og erfart gjennom utviklingsarbeidet, har vært med på å heve vår kompetanse. Vi startet på det første trappetrinnet(p1, jfr Lauvvås og Handal 1990/94) i den tro om at vi ga jenter og gutter de samme mulighetene i barnehagen i det daglige arbeidet vårt. Etter å ha fått tilført ny kunnskap og reflektert over egen praksis i vår barnehage, så vi faktisk at det ikke var slik vi trodde det var.

Vi klatret opp et nytt trappetrinn (p2, jfr Lauvvås og Handal 1990/94). Gjennom dette utviklingsarbeidet har vi greid å snu noen av våre holdninger – tenke på en annen måte og reflektere rundt temaet likestilling. Våre verdier ligger til grunn for etiske vurderinger i ulike handlinger. Vi har kommet opp på det tredje trappetrinnet (p3, jfr Lauvvås og Handal 1990/94). Det har vært en spennende prosess hvor hele personalgruppa har hatt utvikling og fått hevet sin kompetanse.

6.4. Videoanalyse

Under videoanalysen, har vi sett på hvilke relasjoner menn har til gutter/jenter og hvilke relasjoner kvinner har til gutter og jenter. Tilbyr menn jentene mer snakking og guttene mer handling? Henvender vi oss mest til jenter eller gutter? Hvem er det som får mest hjelp i garderoben? Er det slik som det hevdes i tidligere forskning, at vi snakker med jentene og til guttene og at kommunikasjon med gutter ofte blir gitt som en kommando, som for eksempel ”gå å kle på deg”. Hvilke signaler sender vi ut med vårt kroppsspråk?

I forkant hadde vi forventninger om hva vi trodde vi ville finne og det var følgende;

· At voksne hjalp gutter mest

· At jentene var mer selvstendige

· At menn og kvinner behandler barna ulikt ut i fra kjønn

· At kvinner dullet mer med jentene og kledde på guttene, og var mer tydeligere i stemmen når vi gav beskjeder om hva guttene skulle gjøre.

Etter 3 uker med filming satte vi oss ned og analyserte videoopptakene.

Analysen viste;

· at både kvinner og menn hjelper guttene mest.

(Hvorfor gjør vi det? )

· Jentene har større ferdighet i å kle på seg selv.

· Guttene spør oftere om hjelp.

( Vi opplever at de er i større grad uoppmerksomme og lar seg fortere avlede, enn det jenter gjør)

· Kvinner satt i ro på ett bestemt sted og barna som trengte hjelp kom til de.

· Menn vandret fra barn til barn og ga hjelp til flere samtidig.

(Hva er årsaken til dette?)

· Vi gir korte beskjeder til barna, uavhengig av kjønn.

Vi ser av videoanalysene at personalet er opptatt av å se individet og gi hjelp ut i fra det de tror er best for hvert enkelt barn. Likevel er det gutter som får mest hjelp. Det er vanskelig å si hva som er årsaken til dette. Det kan være at guttene generelt er litt svakere når det gjelder finmotorikk, som påkledning krever? Eller det kan skyldes dårligere konsentrasjonsevne? Det kan også være at de har det travelt å vil komme seg raskest mulig i gang med utelek og søker av den grunn ekstra hjelp fra de voksne? Kanskje var det bare en tilfeldighet akkurat da filmsekvensene ble foretatt? Det vi så i vår analyse, var at guttene stort sett var mer ukonsentrerte og lot seg fortere avlede. De henvendte seg også oftere til personalet for å få hjelp. De aller fleste av jentene var i større grad mere selvstendige under påkledningen og behersket finmotorikken på en bedre måte enn guttene.

Det som også er viktig å ta med i analysen, er at vi burde hatt en forsterket mikrofon, fordi lyden i kameraet ble for dårlig. Dette førte til at det var vanskelig å høre hva som ble sagt til enhver tid, både av barn og voksne. Vi må nok erkjenne at vi kan ha gått glipp av viktig informasjon her. Hvorfor kvinner sitter i ro på samme sted under påkledningssituasjonen, var vanskelig å analysere. Da vi tok opp det til diskusjon med personalet i etterkant, fikk vi til svar ; at det var mindre støyende, de av barna som hadde behov for hjelp hendvendte seg til de der de satt, samt at kvinnene var mer bevisst sin arbeidsstilling. Mennene synes det var mest effektivt å gå mellom barna, slik at en ytet hjelp til flere samtidig.

Vi har også sett på bruk av kroppsspråket. Hva er det vi signaliserer til barna under påkledningen? Signaliserer vi oppgitthet når det går sent eller utålmodighet når barna ikke mestrer? Og når vi anerkjenner og oppmuntrer mestring, hvem er det som mottar de signalene, guttene eller jentene? Eller er vi så bevisste at vi greier å se hvert enkelt individ uavhengig av kjønn? Under filmingen vi analyserte, kunne vi ikke se noen tegn til negativt kroppsspråk. Vi så mange smil og mange positive signaler som ble utført (tommelen opp, anerkjennende blikk og nikk, ”give me five” og lignende). Årsaken til det kan også være at vi blir bevist på hva kroppen signaliserer i en slik setting, når vi vet at alt filmes.

Vi mener og tror at vi greier å se hvert enkelt individ uavhengig av kjønn i stor grad, men vi vet også at vi har ennå et stykke å gå. Derfor vil ikke temaet ”likestilling” bli lagt på hylla nå ved prosjektets slutt. Det er et viktig tema som det skal arbeides kontinuerlig med.

6.5. Samarbeidsmøter

Under et felles møte der begge prosjektgruppene fra barnehagene var tilstede, diskuterte vi boka ”Jenter, gutter og pedagoger”. Dette var et møte som skulle sette i gang litt av prosessen og som og var en del av kompetanseløftet i personalgruppene. Vi ønsket at alle skulle få fram sine synspunkter i forhold til tema likestilling. Dette mente vi også var viktig i forhold til motivasjon for å jobbe videre med temaet. I en artikkel skrevet av Kjetil Sander, kunnskapssenteret.com, sier at motivasjon er det som ligger bak for at vi skal prestere litt ekstra. Dette prosjektet var ment som et utviklingsarbeid der alle i personalgruppen måtte få mulighet til å bidra med det de kunne. I forrkant av møte, hadde vi utarbeidet noen spørsmål som var relevante i forhold til boken ”Jenter , gutter og pedagoger”.

Litt om hvert spørsmål og om hva vi drøftet i grppediskusjoner følger;.

Spørsmål nr. 1: Er det aktiviteter i vår barnehage som er spesielt tilrettelagt for gutter eller jenter.?

Svarene vi fikk var litt forskjellige. Noen hadde ingen tilrettelagte aktiviteter. Andre mente at i utkledningskroken burde det vært flere alternativer for guttene. Fra vår barnehage kom det frem at fjorårets 5 årsklubb ,var lagt til rette for mye ”gutte” aktivitet. De var ofte på tur ute i skogen, hadde snekker aktiviteter og masse fysisk leik. Samme året hadde vi en jentegjeng som storkoste seg når de fikk danse ballett alene uten guttene. Her kunne vi kanskje ha sett på hvorfor var det bare jentene som fikk tilbudet om dans. Hva ville ha skjedd hvis vi tok mer tak i barns medvirkning og samtidig lagt til rette for at alle fikk de samme mulighetene.

Gjennom gruppediskusjonen kom vi frem til at jenter og gutter skal ha like muligheter og at det er ett av punktene hva vi forstår med likestilling.

Spørsmål nr.2: Er det aktiviteter vi ser at jenter eller gutter blir mer tiltrukket av?

Her var svaret ganske entydig. Guttene var interessert i biler, konstruksjonsleik, herjeleiker, snekkering, sykling, lekeslåssing og smålego. Jentene var mest opptatt av barbie dokker, perling, maling, puslespill og andre finmotoriske aktiviteter.

Kanskje kan vi se dette i sammenheng med det Nina Rossholdt skriver om det å bli et kjønn ( Rammeplanen2006). Der barnet blir et kjønn og kjønnes hele tiden av seg selv, av andre og voksne.

Spørsmål nr.3: Ser vi endringer i det fysiske miljøet som kan bedres med tanke på gutters og jenters leik?

Her var svarene litt forskjellige. Noen snakket om at i gymsalen var det muligheter for å legge til rette for aktiviteter som kunne få ut aggresjon, rolig leik, bryteleik, og boksing. Noen hadde tanker om at kanskje kunne man ha en egen dag i gymsalen for jentene og en egen stund i dokkekroken for guttene. En avdeling kunne tenkt seg snekkering inne, eller et mekanikerbord. Kanskje har vi flest aktiviteter inne som er tilrettelagt mest for jentene ut i fra et tradisjonelt syn på hva som er typiske jenteleiker. Her er det naturlig å trekke inn det Rammeplanen sier om at barnehagens fysiske miljø skal tilpasses og utformes slik at alle mennesker skal kunne bruke den på en likestilt måte. Voksen rollen blir derfor viktig, der våre holdninger til hva likestilling og like muligheter må drøftes og settes på dagsordenen. Vi som har lest boka til Nordin Hultmann(2004) vet at det fysiske miljøet kan ha betydning for barnets selvoppfatning. Hun sier noe om at vi ofte ser på barnets som et problem i forhold til adferd i stedet for å snakke om det fysiske miljøet. Rommene er sosiale handlingsrom som en må tenke på når en driver med didaktisk planlegging.

7.0. Hvilke endringer har dette prosjektet ført til?

Gjennom dette prosjektet har vi erfart mye som knyttes opp til det fysiske inn miljøet i en barnehage. Alle i personalgruppa har fått økt bevisthet på betydningen av det fysiske innemiljøet i barnehagen ovenfor barna og ikke minst for hvordan det fysiske miljøet kan være med på å integrere kjønn og likestilling i barnehagen.

For vår barnehage har dette ført til en del faktiske endringer i forhold til det fysiske innemiljøet.

Vi har hatt flere runder på personalemøtene og planleggings dagene der vi har diskutert om hvilke endringer som burde gjøres. Høsten 2007 hadde barnehagen god økonomi. Dette førte til at flere rom ble pusset opp. Vi fikk malt mange rom lyse og nøytrale. Videre ønsket vi å ta med oss noen av de ideene som to i prosjekt gruppen fikk etter studieturen til Østersund.

Vi brukte en kveld på å rydde bort masse leker av plastikk, ryddet i hyllene, endret på inndelingen av rommene, og fikk frem masse verdiløst materialer som i våre øyne synes å være kjønnsløst. Ved å få være med på å se andre barnehager, samt fått tilført ny kunnskap gjennom faglitteratur, har personalet fått et stort kompetanseløft som bidrog til endringer i det fysiske innemiljøet. Vi kjøpte inn nye hyller som hjalp til med å dele inn rommene. Rommene fikk flere små kroker.

Stua i barnehagen ble lite brukt før. Nå har vi fått etablert en male -og verdiløst materiale krok. Vi har lave legobord som nesten er i gulvhøyde. En del av de store møblene er erstettet med små møbler (bord og stoler). Dette er med på å hjelpe oss til å legge til rette for barns medvirkning. Tingene står tilgjengelig for alle og det har blitt enklere for barna å sette seg til ett bord når høyden er tilpasset barna.

Vi har kjøpt inn digitalt verktøy til bruk på avdelingen. I følge den nye rammeplanen skal IKT være en naturlig del av hverdagen for barna også i barnehagen. Dette tror vi er med på å fremme likestilling blant jenter og gutter. Her får alle barn like muligheter til å bruke verktøyet. Det vi ser er at det er like mange gutter som jenter som benytter seg av data. Barna har fått prøvd ut ulike dataspill. Vi har kjøpt inn nytt kamera og en skriver. Alle skal få kjennskap til hvordan vi bruker dette. Målet er at barna skal lære seg å ta digitale bilder, samt å skrive de ut.

Gjennom dette prosjektarbeidet opplever vi at hele personalgruppen har blitt mer bevisst på temaet kjønn og likestilling, og ikke minst det fysiske miljøet for barna. Under personal og avdelingsmøter har vi blitt mer reflektert. Det har blitt avsatt tid på møter, med faglige diskusjoner og refleksjoner. Under didaktisk planlegging har det blitt et større rom for barns medvirkning. Pedagogiske lederne rapporterer tilbake at det kommer ofte innspill fra assistentene på hva som bør endres. Det stilles flere spørsmål om hvorfor vi gjør det vi gjør.

Gjennom barneintervjuene har vi opplevd at vi får et annet syn på hva barna tenker om leke materialer og rom. Vi har latt deres synspunkter være i fokus når vi har endret det fysiske miljøet. Dette kan sees helt i tråd med hva Rammeplanen 2006 sier om barns medvirkning.

”Vi skal la barna få være med på å planlegge å prege innholdet i barnehage hverdagen”.

Praksisfortellingene har lært oss å reflektere over hverdags situasjoner på en ny måte. Her opplever personalet at de kan være mer aktiv i forhold til det å reflektere over hva vi ser, hva vi gjør og hva vi sier. Er det ting som vi må endre som vi ikke har sett før? Fortellingene oppleves som et godt verktøy i hverdagen for alle. Dette har igjen ført til et kompetanseløft for alle i personalgruppen.

Menn og kvinner = likestilling?

Selv om sammensettningen i personalgruppa ikke har vært noe tema tidligere, har prosjektet ført med seg mange tanker og handlinger. Det har blant annet ført til flere ansettelser av mannlige medarbeidere. I perioder har det vært opp til 7 mannlige ansatte. Pr i dag, er det 4. Da vi startet dette prosjektet, hadde vi to menn i personalgruppa. Noen mener at flere menn i barnehagen automatisk fremmer likestilling, andre at likestilling er ensbetydende med flere menn. Slik vi har erfart det handler det om å ha en likestilt pedagogikk, der begge kjønn deltar aktivt i arbeidet med barns oppvekst. For oss er det viktige å få frem et mangfold av menn og kvinner. Vi har valgt å ansette mange menn og med ulike kvaliteter slik vi også gjør når vi ansetter kvinner i barnehage. Vi trenger mennesker som er gode til å skape relasjoner med våre barn. Er det slik at vi har ulike måter å skape relasjoner på ut i fra hvilket kjønn vi er? Likestilling i barnehagen er norsk barnehagepolitikk. Likestilling omfatter både menn og kvinner i barnehagen og utvikling av pedagogikk som fremmer likestilling for barna.

Skal vi komme videre i likestillingsspørsmålet er det akkurat i barnehagen vi må begynne. Som personale må vi søke å formidle helt andre holdninger i forhold til kjønn, gutter og jenter enn de fleste av oss er oppdratt med. ”Et genusbevisst personale gir større muligheter for at barna utvikler hele sin personlighet som unike individer, uansett kjønn.” (Granholm 2009:8)

8.0. Erfaringsspredning

Under hele prosjektperioden har vi hatt erfaringsspredning. Vi har hatt ulike forelesninger til ulike grupper. En oversikt følger her:

12.12.07 Erfaringsspredning til studenter på PUB studiet Hint

16.01.08 Prosjektbarnehagene foredrag for praksislærerne Hint

00.01 .08 Prosjektbarnehagene foredrag for styrene i Levanger kommune

06.03.08 Barnehagekonferansen i Nord Trøndelag

09.02. 08 Praksislærere ved Hint, førskolelærerutdaanning

28.11.08 Røstadseminaret – foredrag-bhg.og fra Hint (Voll)

21.04.09 Casa Musica foredrag for 3FLU Hint

27.11 .09 Røstadseminaret – Minikurs om likestilling

9.0. Oppsummering

Gjennom prosjektet har vi møtt noen utfordringer. En har vært skifte i personalgruppa. En annen er utvidelse med to nye avdelinger. Det har vært vanskelig å få nye medarbeidere delaktige i prosjektet. Mye av årsaken er at når nytilsatte starter i ny jobb, har de mer enn nok å sette seg inn i. Det de ikke må, kan lett bli bortprioritert, den første perioden. Fra vi startet prosjektet, har tre av de ansatte gått ut i svangerskapspermisjon (en av de satt i prosjektgruppa), mens en deltaker fra prosjektgruppa, har sluttet. Det har også vært perioder der prosjektet har ligget litt på vent, fordi det er andre ting vi har vært nødt til å prioritere. En viktig forutsetning en må ha med seg under et slikt prosjektarbeid, er at barnehagehverdagen blir ikke alltid slik den er tenkt. Slik er det å arbeide i en barnehage..

Ut i fra problemstillingen om hvordan likestilling er integrert i forhold til planlegging og organisering av innemiljøet for 4-5 åringen, har vi sett at vi har endret på mye i barnehagen underveis. Vi trodde vi var bevisst i hverdagen på hva likestilling i barnehagen handlet om. Etter å ha satt oss dypere inn i temaet, ser vi helt klart at et slikt prosjekt har vært av stor betydning. Vi vet også at likestilling handler om så mye mer enn at barnehagen skal ha flere menn i personalgruppen. Det å gi gutter og jenter like muligheter på alle måter er av stor betydning. Det krever reflekterte og bevisste voksne som må ha kompetanse på dette feltet.

Vi har lært oss og kjenne 4-5 åringen på en annen måte gjennom barneintervjuene og praksisfortellingene. Ved hjelp av de metodene vi har brukt, har vi lært mye om hva barn tenker, hva de leker med, hvem de leker med og hva de ønsker. Vi har også gjennom praksisfortellingene sett hvordan barn grupperer seg og hva de tenker om jenter og gutter.

Samtidig så har dette prosjektet ført til store endringer i forhold til det fysiske miljøet slik vi beskrev tidligere. Personalet har fått et kompetanseløft som vi ikke ville ha klart på samme måten uten et prosjekt å støtte oss til. Vi sitter igjen med mange erfaringer som er nyttige i det videre arbeidet.

Hensikten med å gjennomføre et likestillingsprosjekt i Casa Musica barnehage er å kunne legge til rette for et oppvekstmiljø som sikrer at både jenter og gutter får det de trenger og har krav på, uten at det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret legger noen begrensninger på hvilke muligheter de har.

10.0. Ord til ettertanke

Barn tilbringer mye av sin tid i barnehagen. Det er derfor en arena som har stor betydning i barnas identitetsutvikling. Det er grunn til å anta at voksnes medvirkning i barns kjønnssosialisering ofte er usynelig både for barna og de voksne.

Å jobbe med likestilling handler om mye mer enn at jentene skal bli tøffere og for eksempel tørre å klatre i trær og at gutter skal bli myker og gjøre tradisjonelle jenteaktiviteter som å leke med dukker eller sitte med bordaktiviteter. Det handler faktisk om å ta tak i de holdningene som veldig mange av oss formidler hver dag, som også ofte skjer ubevisst. Hva forventer vi av gutter og jenter i barnehagen? Er det for eksempel naturlig og selvfølge at en gutt kan være Lucia hvis en ønsker det? Eller vekker dette noen følelsesmessige reaksjoner hos oss voksne? I hvor stor grad kjønner vi barna? Hva med de forventningene vi har til lek, at gutter er fysiske og utagerende, og jenter er rolige og glade i bordaktiviteter. Hvordan blir en fysisk utagerende jente møtt, til forskjell fra en gutt? Det er spennende og nødvendig at vi diskuterer hvordan vi møter de guttene og jentene som ikke lever opp til de tradisjonelle forventningene. Møter vi dem slik at de selv kan være med å definere hva som er kjønn, gutt eller jente? Og hvordan legger vi til rette det fysiske miljøet?

11.0. Litteratur

Litteraturhenvisning:

Bae Berit 2006, forelesning fra dmmh, barns medvirkning.

Bratterud, Emilsen, Lillemyr 2006. Menn og omsorg, Fagbokforlaget

Eide, Winger 2003, Fra barns synsvinkel. Intervju med barn-metodiske og etiske refleksjoner. Cappelen.

Fennefoss Ann Tove og Jansen Kirsten E. 2004. Praksisfortellinger-på vei til innsikt og forståelse.

FN's barnekonvensjon 1989.

Handlingsplan for likestilling i barnehagene 2004-2007. Den gode barnehagen er en likestilt barnehage. Kunnskapsdepartementet.

Holditch Lesley, oversatt av Ingeborg Lyche Gomnæs 1995. Forstå 5-åringen.

Lauvås, P og Handal, G 1990/1994. Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo:Cappelen.

Likestillingsloven 2005.

Lov om barnehager 2005.

Miller Lisa, oversatt av Ingeborg Lyche Gomnæs 1993. Forstå 4-åringen

Nordin-Hultman, Elisabeth 2004. Pedagogiske miljøer og barns subjektskapning. Pedagogisk Forum

Rammeplan for barnehager med temahefter 2006. Kunnskapsdepartementet.

Rossholt, Nina 2006. Temahefte om likestilling. Kunnskapsdepartementet.

Svaleryd, Kajsa 2004. Likeverd. Gyldendal.

Thorbergsen, Eli 2007. Barnehagens rom. Pedagogisk Forum.

Tiller, Tom 1999. Aksjonslæring. Forskende partnerskap i skolen. Kristiansand Høyskoleforlaget.

Åberg Ann og Taguchi Hillevi L. 2006. Lyttende pedagogikk. Universitetsforlaget.

Herdis Palsdottir, 2009. Relasjoner med barn Relasjonssenteret.

Video:

Vilken bra ide. Jämställdhetsprojekt på Björntomten försola, Gävle.

Barndommens rike 2000. NRK .

Hjalli: En uvanlig barnehage Anne Mette Kruse og Margrèt Pàla Òlafsdottir.

Vedlegg 12.1.

Gjemble barnehage

PUB - studiet

HINT

(prosjektgruppe)

Fylkesmannen i N-Tr.lag Nettverks-gruppe .

Casa Musica barnehage

ORGANISASJONSKART FOR CASA MUSICA SITT UTGANGSPUNKT:

HINT:

- Prosjektgruppe som består av 3 stk.

o Anne Lise S. Voll

o Hege E. Børve

o Berit Verstad

- Driver prosjektet i barnehagen.

o Innlegg foreldremøter.

o Personalmøter.

o Gruppeintervju av personalet.

o Enkeltintervju av deltakere fra gruppene.

NETTVERKSGRUPPE STEINKJER:

- Ulike prosjekter:

o Sannan (fremmedspråk)

o Aker (mange intelligenser)

o Gjemble

o Casa Musica.

- Erfaringsutveksling.

PUB-STUDIET:

- Drive utviklingsarbeid i egen barnehage.

- 30 studiepoeng.

- Levere oppgaver. (knyttet til likestillingsprosjektet)

- Hjemmeeksamen.

CASA MUSICA BARNEHAGE:

- Alle.

- Prosjektgruppe.

- Nettverksgruppe.

- PUB-studiet.

- Samarbeid med HINT – Gjemble barnehage

- Foreldre. Foreldremøter.

- Personal.

o Litteraturtilførsel.

§ Rammeplan

§ Fagbøker

§ Video m. debatt.

o Dokumentasjon.

§ Bilder

§ Praksisfortellinger

§ Barnesamtaler

o Gruppediskusjon. (HINT)

o Ide – dugnad.

§ Fokusområder.

§ Veien videre.

- Organisering.

o I det daglige

o Avdelingsmøter

o Personalmøter

o Planleggingsdager.

o Møter m. HINT og Gjemble barnehage

Vedlegg 12. 2.

Kompetanseheving i forbindelese med prosjektet ”Likestilling”

Denne oversikten viser ikke hva hver enkelt barnehage har arbeidet med hver for seg.

Hva

Hvem

Når

Oppstart til prosjekt-møte m/HiNT

Intervju av prosjektgruppa

Veien videre – møte m/Hint

Liv, Randi, Aud Sigrun og Heidi

Prosjektgruppa

Liv, Randi, Heidi

27.januar-06

6.april

15.mai

Lest fagbok, ”Jenter, gutter og pedagoger”

Prosjektgruppa

Nettverksmøte, Steinkjer

2 fra Gjemble, Laila og Henriette

Juni

Veien videre – møte m/HiNT

Brit, Liv, Heidi

25. august

Forberedelser til felles møte

Liv og Heidi

4.sept.

Felles møte i prosjektgruppa

Prosjektgruppa

12.sept.

Utarbeidelse til handlingsplan

Brit, Anne Lise og Heidi

25.sept.

Utarbeidelse av handlingsplan

Heidi og Brit

29 sept.

Felles personalmøte

alle

2.okt. 17.30 – 19.00.

Seminar om likestilling

Unn Rita, Gunn, Vigdis

25. og 26. okt.

Nettverksmøte, Steinkjer

Brit, Henriette, Heidi

2.nov.

Røstadseminaret

Etter behov

24.nov

Møte i prosjektgruppa

Prosjektgruppa

Perioden jan/april-07

Hospitering

Deler av prosjektgruppa

Perioden jan/april

Felles personalmøte

Alle

Perioden jan/april

VEDLEGG 12. 3.

Handlingsplan for Gjemble og Casa Musica barnehage 2006/07

De økonomiske rammene er på kr 9 000,- for høsthalvåret -06. For vårhalvåret -07, vet vi ikke ennå. Det er en forutsetting at vi får tildelt økonomiske midler til gjennomføring av prosjektet.

Hva

Målgruppe

Hvordan/hvem

Når

Vurdering

Dokumentasjon

Kompetanseheving

Alt har fokus

Kjønn/Likestilling, sett i sammenheng med det fysiske miljøet

Faglitteratur/videoFelles forståelse for fokus Kompetansehe.

Alle

Høsten -06.

Desember -06 (hele personalgruppa)

Handlingsplan

Video/bilder

Faglitteratur

Kurs Nettverksmøter. Møtevirksomhet i prosjektgruppa og for hele personalet

Kartlegging av det fysiske miljøet – status høst 2006.

Hele bhg. ute og inne

Bygninger

Inventar og utstyr

Video og bilder En fra hver base/avdeling har hovedansvar. Alle deltar.Ansvarlig for at dette blir utført, Brit og Heidi

Perioden okt/des.

Bruk deler av avd.møte.

Video/bilder

Les faglitteratur/artikler

Prosjektmøtet

Bruk av miljøet?

Barnas valg

Voksenes plassering

Barnesamtaler-opptak?

Intervjuguide-skriftlig?

Observasjoner

Aktivitetsskjema

Praksisfortellinger

Perioden jan/april

Skriftlig dokumentasjon

Prosjektmøte

Inspirasjon fra andre bhg/ hospitering.

Personalmøte

Analyse av data

Ønske om endring og endringer som har skjedd?

En fra hver base/avdeling har hovedansvar. Alle deltar.Ansvarlig for at dette blir utført, Brit og Heidi barn/foreldreForeldrekon-feranser

april

All dokumentasjon

Prosjektgruppa

Personalmøte

Foreldremøte

Oppsummering

juni

Prosjektgruppa deltar. Brit og Heidi ansvarlig for det skriftlige

juni

Prosjektrapport

Nr. 1

VEDLEGG 12. 4.

Nr. 1

Observatørens navn:H.E.S

Dato: 13/3-07

Barnehage: Casa Musica

Aktivitet:Frileik

Hvor: Musikkrommet

Hvem: 4 gutterog 2 jenter

Praksisfortelling, hva skjer:

(beskriv situasjonen, begynnelse, midtdel og slutt)

Høy musikk og høye stemmer fra musikkrommet.

4 gutter og 2 jenter i alderen 4-5 år, leker der. Døra står åpen og jeg sitter på gulvet i gangen (rommet ved siden av) og bygger duplo sammen med 3 andre gutter. Kjenner at jeg blir ”sliten” av det høte støynivået i naborommet. Like etter kommer de 2 jentene ut fra rommet og sier: ”guttan bråke sånn, vi får ondt i øran”. Jeg sier: ”Ja, men kainn it de kom å bygg duplo sammen me oss da? Jentene nøler, men kommer når jeg tar ned ”dokkeduplo'n”. etter at de har satt segned sammen med oss, reiser jeg meg og går å lukker døra inn til musikkrommet, slik at vi kan få litt ro.

Umiddelbare tanker jeg gjorde meg i etterkant

Hvorfor reagerte jeg på denne måten?

Var det for å unngå konflikter med guttene?

Er det lettere å ignorere jentenes behov framfor guttene?

Godtar vi et høyere støynivå av gutter enn av jenter?

Ville reaksjonen vært annerledes hvis det var jentene som bråkte og guttene som ”klaget”?

Hvordan ville du taklet en slik situasjon?

Nr. 2

Observatørens navn: M.L.

Dato: 15/5-07

Barnehage: Casa Musica

Aktivitet:Frileik

Hvor: Kjøkkenet

Hvem: 4 jenter og 2 gutter i alderen 5,2 og 4,9 år

Praksisfortelling, hva skjer:

(beskriv situasjonen, begynnelse, midtdel og slutt)

Ij (3,6) kom stolt og overleverte ei splitter ny sminkedokke til bhg i dag. Det var stor stas å få pakke den ut. Vi tok den med på kjøkkenet for å ta den i bruk – 4 jenter var først i køen. På den andre siden av kjøkkenbordet, satt 2 gutter i alderen 5 år. De lekte med Molly-huset. Den ene ble litt nysgjerrig på den nye leiken, og kikket bort på dokka. Etter en liten stund, utbrøt den andre gutten

(4,9 år): ”kom, ska vi å prøv sminkedokka?” Han gikk målbevist bort til dokka og forklarte at han var nestemann til å prøve. Den andre (5,2 år) tusslet bort til meg og hvisket stille: ”E de jenteleike?” Jeg svarte:”Nei, bare kom å prøv dein du, både gutta og jenta kain leik med den”. Og gjett om det ble sminking og frisering. Like etter, kom det flere gutter for å prøve.

Sier mye om betydningen av de voksnes holdninger sett i forhold til barnas leik.

Refleksjon:

Hjelpespørsmål:

1. Hva får fortellingen deg til å tenke over?

2. hvordan påvirker fortellingen dine handlinger over for barnet?

3. Hva tror du har vært barnets fortelling?

4. Hvilke verdier uttrykker denne fortellingen

Nr. 3

Observatørens navn: H.E.S.

Dato: 24/4-07

Barnehage: Casa Musica

Aktivitet:Frileik

Hvor: Familiekroken

Hvem: 2 jenter(2,5 og 2,2) og 1 gutt i alderen(2,8)

Praksisfortelling, hva skjer:

(beskriv situasjonen, begynnelse, midtdel og slutt)

3 barn leker i dokkekroken, 2 jenter (VH 2,5 og E 2,2) og en gutt (S2,8).

Alle barna har hver sin dokkevogn med hver sin dokke i. Den ene jenta har tatt på seg en parykk, mens den andre jenta har tatt på seg en utkledningskjole. Gutten har ikke kledd seg ut. De leker hver for seg og er opptatt av å stelle med sitt – en av jentene tar på dokka klær, den andre mater dokka si, mens gutten står på en benk og ordner med koppene i hylla.

Ei av jentene går å henter ei veske som hun tar på seg, snur seg og roper:”Kom”, tar med seg vogna å triller deretter ut av rommet. Den andre jenta reagerer med en gang. Kaster fra seg skjeen, legger dokka i vogna og triller samme vei som den andre. Gutten ser etter de to jentene, klatrer ned fra benken, tar vogna m/dokka i og triller etter. I døra snur han seg mot meg og vinker. Kort tid etter kommer jentene tilbake, med vogn og dokker. De fortsetter leiken med dokkene. Gutten kommer tilbake etter ei stund. Dokka er borte, men vogna er fylt med bøker. Han tar opp ei bok, kommer bort til meg og viser tydelig at han vil bli lest for, noe som jeg gjør. Da jeg senere kommer i lesekroken, finner jeg dokka liggende på lesemadrassen.

Refleksjon:

Hjelpespørsmål:

· Hva får fortellingen deg til å tenke over?

· Hvordan påvirker fortellingen dine handlinger over for barnet?

· Hva tror du har vært barnets fortelling?

· Hvilke verdier uttrykker denne fortellingen?

Nr.4

Observatørens navn: M.L.

Dato: 15/8-07

Barnehage: Casa Musica

Aktivitet: uteliek - sandkassa

(rolleleik, tegning, maling, lesing etc….)

Hvor: Ute

(ute, inne, familiekroken, gymsal, tur etc……….)

Hvem: 3 gutter(3,6 – 3,8 – 5,2) og 1 jente (4,8)

(antall gutter, jenter, alder)

Praksisfortelling, hva skjer:

(beskriv situasjonen, begynnelse, midtdel og slutt)

I sandbassenget sitter 4 barn og graver, bygger slott og kjører biler. Praten går og mye diskuteres og forklares dem i mellom. Den ene gutten Kg 3,6, forteller stolt at han har en laserpistol hjemme, som lyser. De andre tre forteller ivrige en etter en at de også har laserpistol hjemme. ” Æ har ein som blinke”, sier Sg 5.2. ” Å æ har ein med laserlyd som dræp dinosaura”, sier EAg3,8. Æ har sånne dærre laserpistola heim”, sier Oj 4,8 – den eneste jenta i gjengen. EAg 3,8 snur seg mot henne og sier: ”men du O, e du nå gutt da? Oj svarer:” jenta kain da også leik me pistola og sånt.

Refleksjon:

Hjelpespørsmål:

· Hva får fortellingen deg til å tenke over?

· Hvordan påvirker fortellingen dine handlinger over for barnet?

· Hva tror du har vært barnets fortelling?

· Hvilke verdier uttrykker denne fortelling

Nr. 5

Observatørens navn: H.E.S.

Dato: 12/8-07

Barnehage: Casa Musica

Aktivitet: Uteleik

Hvor: Uteleikeplassen i bhg

Hvem: 5 gutt i alderen3,0 – 5,4 og 2 jenter i alderen 5,4

Praksisfortelling, hva skjer:

Barna leker i to grupper, guttene er samlet i sandbassenget ved dissene sammen med en voksen (mannlig ansatt). Jentene leker for seg selv, under klatretreet. Jentene holder øyenkontakt med guttene, ser hva de leker og hva de gjør. Jeg hører ikke hva de prater om, men de snakker stille sammen, ler/fniser og ser mot guttene hele tiden. Det ser for meg ut som om dette er deres leketema. Guttene er travelt opptatt med sin byggeleik i sandbassenget og ser ikke opp mot jentene. De graver veier, hus, noe som ligner et stort sandslott. De to eldste guttene (5, 4 og 5,1), leker litt bortenfor de tre mindre guttene. De to eldste leker sammen og er i dyp konsentrasjon. De bygger, lager veier og kjører biler.

Etter en stund, kommer de to jentene gående mot de to eldste guttene. De ler høyt og prater sammen. Jeg får det inntrykket av at de ønsker oppmerksomhet, men guttene ser ikke opp på de. Virker som om de er i sin egen verden. Den ene jenta sier tydelig og høyt; ”de får it leik me oss de nei”. Den ene gutten ser opp på de, ser seg litt i rundt (som om det var noen andre jenta ropte til), men fortsetter så uforstyrret i sin leik. Den andre gutten ser ikke opp i det hele tatt, men fortsetter konsentrert å bygge i sanden. Jentene gir seg ikke, men sier flere ganger at de ikke får leike med de, i en ertende tonefall. De går nærmere og nærmere, men guttene avbryter ikke sin leik. De titter opp noen ganger, men fortsetter videre. Etter enda noen forsøk, gir jentene opp og går tilbake til klatretreet. Kort tid etter ser og hører jeg at de er i gang med en rolleleik.

Refleksjon:Hjelpespørsmål:

· Hva får fortellingen deg til å tenke over?

· Hvordan påvirker fortellingen dine handlinger over for barnet?

· Hva tror du har vært barnets fortelling?

· Hvilke verdier uttrykker denne fortellingen?

Vedlegg 12.5. Intervjuguide

Intervjuguide i forbindelse med FOU-arbeid om kjønn og likestilling i barnehagen.

Nr.:

Bakgrunn:

Barnets kode………………………………. Dato for samtale 1:………………………

Barnets alder…………………………… Dato for samtale 2:……………………..

Barnet har gått i barnehagen siden………………………………………………………

Mål: kartlegging av det fysiske miljøet ut fra et kjønnsrelatert perspektiv ut fra barnas valg i leik.

Rom: Samtale 1: Samtale 2:

Hvilket rom synes du er artigst å leike på? (bruk bildene)

Hva leiker du med der?

Hvis det ikke var ledig på det rommet, hvor ville du leike da?

Interesse/aktivitet:

Er det noe du ikke synes er artig i barnehagen?

Er det noe du ønsker vi skulle gjort i barnehagen som vi ikke gjør?

Relasjoner/Kjønn:

Hvem leiker du mest med i barnehagen?

Er det noen du ønsker å leike med, men som du ikke får leike med?

Leiker du mye med gutter/jenter?

Leiker du mye med gutter/jenter?

Hva leiker dere med da?

Hvilke leiker ville du hatt for jenter og gutter i barnehagen, hvis du fikk bestemme

Er det andre ting du vil fortelle om?

Avslutt samtalen med mye ros og anerkjennelse for det barnet har svart.